tag:blogger.com,1999:blog-67532663057812445172024-03-14T12:11:57.471+01:00HodeverkThorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.comBlogger29125tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-68732158028510697552014-09-14T23:04:00.000+02:002014-09-14T23:04:56.362+02:00Lunsj<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">Lunsj. Matbrettet skjelver i hendene mine. Melken truer med å skvulpe ut av glasset. Lyden av to hundre elever som spiser, prater, roper, ler, klirrer med bestikket og skraper med stolene fyller kantinen. Jeg passerer ett bord. To. Tre. Forsøker å unngå øyekontakt. Setter fra meg brettet på et av de innerste bordene. To stoler opptatt, seks ledige. </span><br />
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; line-height: 1.15; white-space: pre-wrap;"><br /></span>
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; line-height: 1.15; white-space: pre-wrap;">Jeg setter meg forsiktig, fornøyd med at mesteparten av melken fortsatt er i glasset. Melkeskvetten som havnet på brettet trekker seg sakte inn i servietten. Jeg begynner å smøre på brødskivene mine. En brødskive med leverpostei. To. Tre. Alltid leverpostei. </span></div>
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span></div>
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">Hvor høyt må jeg skrike for at noen skal forstå at det gjør vondt? Øynene dine forteller meg at du gjør det, men du sier ingenting. Jeg vet at lærerne vet hva som skjer, men de ser en annen vei. </span></div>
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span></div>
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">Jeg ser ned på mobilen. Den raske, smarte mobilen min. Herfra til helvete på tre sekunder. Facebook. Youtube. Hvor mange har sett den høye spjælingen med de runde brillene bli slått til blods? Hvor mange har sett han rare med flere fregner enn facebookvenner miste brillene? LOLet mens de ser spjælingen bøye seg ned nesten tidsnok til å redde brillene i det noen tråkker på dem med de dyre skoene sine? </span></div>
<br />
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span>
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">Alle i klassen? Alle på hele skolen? </span></div>
<br />
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: italic; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span></div>
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: italic; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">412.323 visninger. </span></div>
<div dir="ltr" style="line-height: 1.15; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;">
<span style="background-color: transparent; color: black; font-family: Arial; font-size: 15px; font-style: italic; font-variant: normal; font-weight: normal; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">Mest populære kommentarer: </span></div>
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span>
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">“Hahahahahaha, herre gud for en jævla taper!!!” har fått 331 tomler opp.</span><br />
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span>
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">“Fuck ass, se på det søple trynet ditt! Bra han tjomien knuste brillene dine, så slipper du se det stygge trynet ditt i speile!!!!!!” har fått 197 tomler opp.</span><br />
<span style="font-family: Arial; font-size: 15px; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"><br /></span>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-824358791137550552013-05-05T09:52:00.000+02:002013-06-10T21:40:14.703+02:00Refleksjon<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgTJbI4mLDHfTcdYucLPKG0m3J2-i2MmA0ZyKvxHIkcknp6GDTYUbjobQZDND8Fk1yGIyhC2asbfRFvmNLOQ-WB-QLoxCfSEWYGkdi-exPtK_fZf8v8aoHZXHGhXpAXKDt8_5UAAzjGNew/s1600/thekiller.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="228" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgTJbI4mLDHfTcdYucLPKG0m3J2-i2MmA0ZyKvxHIkcknp6GDTYUbjobQZDND8Fk1yGIyhC2asbfRFvmNLOQ-WB-QLoxCfSEWYGkdi-exPtK_fZf8v8aoHZXHGhXpAXKDt8_5UAAzjGNew/s400/thekiller.jpg" width="400" /></a></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
Hver gang vi går forbi et speil</div>
<div style="text-align: center;">
er en liten del av oss livredde for å se</div>
<div style="text-align: center;">
noe der inne</div>
<div style="text-align: center;">
<strike>som ikke er her ute</strike></div>
<div style="text-align: center;">
som ikke burde vært bak oss</div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
Tør du snu deg?</div>
Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-21088460131855109492013-02-17T19:29:00.000+01:002013-02-17T19:29:01.779+01:00Glad ingen ser meg<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxc0PUG_-NYl6G8mf0Bhh79WMFmjZsVqaHU-Aiars9-V9ubGjGDbsc8IBro54DaUn8BhzFGTsa4EKeVsfqQmhr6NPyiaDOJ0vJqOFLfSzmWLKuXaKar4S8OKvUcWjJcsbTu1g3r4RSg5A/s1600/flower.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="180" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxc0PUG_-NYl6G8mf0Bhh79WMFmjZsVqaHU-Aiars9-V9ubGjGDbsc8IBro54DaUn8BhzFGTsa4EKeVsfqQmhr6NPyiaDOJ0vJqOFLfSzmWLKuXaKar4S8OKvUcWjJcsbTu1g3r4RSg5A/s400/flower.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
<div style="text-align: center;">
Jeg er glad ingen ser meg</div>
<div style="text-align: center;">
For nå bærer jeg en hemmelighet som</div>
<div style="text-align: center;">
ingen må få øye på</div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
En liten kopi av oss to</div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<br />Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-58411693146507968242012-06-14T17:28:00.000+02:002012-06-14T17:29:54.454+02:00Nå er vi var.<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgsonRkHf2yIzdZVsqStK6deVyDbBeo5zIT8z0pALFZyXehtiBYyW8pkzCR2Cn-vt4mhDI2_My-wP1s_xejEG414DXzYlShzE7kji0a3u0u5GsBDh_lakwNBJp5wzK1npFZj44ZTXiDwvE/s1600/lovetann.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="203" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgsonRkHf2yIzdZVsqStK6deVyDbBeo5zIT8z0pALFZyXehtiBYyW8pkzCR2Cn-vt4mhDI2_My-wP1s_xejEG414DXzYlShzE7kji0a3u0u5GsBDh_lakwNBJp5wzK1npFZj44ZTXiDwvE/s400/lovetann.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
<br />
<br />
Du avbryter krangelen vår med en sint armbevegelse, roper at du aldri har elsket meg. Ordene treffer meg i mellomgulvet. I det jeg stotrer frem at jeg ikke forstår, svarer du tørt at det har jeg aldri gjort.<br />
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: left;">
Jeg trygler deg om å bli, la oss snakke sammen insisterer jeg. I tankene klamrer jeg meg fast til kjolen din og blir slept langs parketten på vei mot utgangsdøren. I virkeligheten står jeg urørlig. </div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: left;">
Tusen spørsmål forsøker å presse seg frem mellom leppene mine, men de forblir ubesvart. Utenfor finnes ingen som kan svare. I etasjen under spiller noen sangen vår, mens jeg gråter stille. </div>
<br />
Foto: ThorbjørnThorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-27432526329853381102012-03-31T20:40:00.000+02:002013-05-04T19:26:32.026+02:00Tid.<br />
<center>
<img border="1" height="206" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh_H-oLblQE4kA7aGdk8r7KrWLLPvM70I7xZFl91rgaialguylecbjZyYgYHZwimvLsggmjVQ9Wy9UwgLMy81pRKTR_gV_xDekbzphC8FFxdhPjEXsOynTNidlLM5ZFcR9_kOAUKoF5NvI/s400/SunWithinnoborder.jpg" width="400" /></center>
<div>
<br /></div>
<b>Hun studerer sekundviseren. Ett sekund. To. Seksti. Minuttviseren flytter seg. Ett hakk. To. Seksti. Den lille viseren som signaliserer at én time av livet hennes er borte, flytter seg motvillig.</b><br />
<br />
Timen er borte, men ikke forgjeves. På et eller annet plan registrerer hun at viserne flytter seg, men øynene hennes ser gjennom klokken. Tankene hennes omfavner hvert sekund av hennes eksistens. Klemmer hvert øyeblikk. Tungsinn, sjalusi eller sinne finner hun ikke plass til. Tar hun seg ikke råd til.<br />
<br />
Likevel kommer søvnen lett. Når lyset forlater henne, og dag gir rom for kveld, når kroppen hennes forteller henne at nok er nok, da vet hun at dagen ikke har mer å gi. Hver morgen våkner hun uthvilt. Klare, blå øyne åpner seg og møter en ny dag. Beundrer himmelen i det gardinene skyves til side. Regntunge skyer og strålende sol hilses med samme, glitrende smil.<br />
<br />
Etter å ha kjærtegnet skyene med øynene, lukker hun dem et øyeblikk. Lytter til regndråpenes flukt nedover vinduet, eller kanskje de knakende lydene av blikkplatene på taket som utvider seg etterhvert som de varmes opp av solen.<br />
<br />
Så lenge øynene er lukket, kan hun vifte med tærne, flakse med armene. Tvinne tomlene. I det hun åpner dem igjen, er et lite univers av støvkorn det eneste som beveger seg i stripene av sol som faller over sengen hennes. Ingen tær. Ingen tomler. Hun synes hun kan se at pusten hennes løfter magen hennes opp og ned, men kjenner det ikke.<br />
<br />
For alt hun vet har selve tiden trukket sitt siste pust. Av en eller annen grunn har alt stoppet opp, og hun henger fast i universets siste øyeblikk. Det er den eneste logiske forklaringen hun kan finne.<br />
<br />
Men til slutt løfter hun blikket. Slik hun gjorde i går. Og dagen før. Og dagen før det.<br />
<br />
Der oppe på veggen, der henger den. Det mekaniske vesenet som med sin utrettelighet forsikrer henne om at tiden kanskje ikke flyr, men den står heller ikke stille. Den beveger seg fremover med en umenneskelig besluttsomhet.<br />
<br />
Et sekund blir til to.<br />
<br />
To sekunder blir til seksti.<br />
<br />
Til slutt lukker øynene igjen. Så tar hun seg råd til litt tungsinn, likevel.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-39364681649624705692012-02-24T22:55:00.000+01:002012-02-25T09:18:36.460+01:00Fremmed<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<img border="1" height="252" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEieIgORQDalgGqZzT3DxR4LeklUX3plbULW8gbiL5GJ4hRuel7Re7NUm_2feif7WGSnnUVs2lJprFmBcMArl3c4w9Ts-RY1CHSonJUo4No1OKXEfjyrAHPPhSXmsijMbchVutc2DtEZC0U/s640/greyforest2noborder.jpg" width="640" /></div>
<br />
Foran meg viker trærne til side, og en bunnfrossen myr åpenbarer seg. Rimfrosten hviler tungt på det lange, brune gresset. Jeg lager spor der skoene mine presser stråene ned mot bakken. De bøyer seg, og makter ikke å reise seg igjen.<br />
<br />
Det er så stille at jeg hører blodet suse i ørene mine. Over meg er det flere stjerner enn jeg kan telle. Stjerner, så langt unna at det er umulig å fatte hva avstanden innebærer. Jeg trekker pusten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene. Hvor lang tid har gått siden jeg lukket dem? Ett sekund? Ett år?<br />
<br />
Det er nesten lyst, nå. Morgensolen presser seg mot tåken, og bader meg i hvitt, flatt lys. Sporene mine er borte, nå. Til tross for vinterkulde og rimfrost, har stråene sakte løftet seg til sin opprinnelige posisjon. Jeg lytter. Stillhet.<br />
<br />
Følger han fortsatt etter meg? Vet han hvor jeg er? Vet <i>jeg</i> hvor jeg er?. Jeg går noen prøvende skritt, nærmer meg trærne igjen. Med ett kjenner jeg et nærvær. Jeg er nesten sikker på at det bare er i mitt eget hode, men skrekken tar kvelertak på meg. Jeg begynner å løpe. Mens grener pisker meg i ansiktet og røtter forsøker å få meg til å snuble, ønsker jeg meg selv langt vekk.<br />
<br />
Ønsker at jeg var en annen person, på en annen planet. Sirklende rundt en annen stjerne.<br />
<br />
Jeg forsøker å overbevise meg selv om at hvis jeg lukker øynene, vil ønsket mitt være oppfylt når jeg åpner dem igjen.<br />
<br />
Stadig nye grener treffer meg, tvinger frem tårene. De ondskapsfulle røttene vinner til slutt, river bena under meg. Jeg blir liggende å klore meg ned i jordsmonnet mens tårene renner. Lukten av den våte jorden kjennes fremmed.<br />
<br />
Jeg trekker inn lukten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene.<br />
<br />
Tenker tilbake. På stråene som løftet seg. Ser for meg sporene mine, som startet som to, samlede fotavtrykk midt ute på myra.<br />
<br />
Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det så ut som om jeg hadde landet der. Fra himmelen.<br />
<br />
Fra stjernene.<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-7603904581206107822012-01-15T15:55:00.001+01:002012-01-15T16:11:55.783+01:00White Mocha Morning<br />
<br />
<br />
<center>
<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="338" mozallowfullscreen="" src="http://player.vimeo.com/video/35089184?byline=0&portrait=0" webkitallowfullscreen="" width="601"></iframe><br />
Et lite stykke Feel Good fra en søndags morgen..Nyt dagen.<br />
</center><center>Tilgjengelig i HD ved å trykke på "HD"-ikonet i videoen.</center>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-66004679991285064332011-12-26T22:22:00.000+01:002013-05-04T19:48:28.163+02:00Julenissen<br />
<center>
<img border="1" height="172" src="http://2.bp.blogspot.com/--CSbfMd0xHg/TvjnCJXno0I/AAAAAAAAA0s/h72wL9lpDa0/s400/julenissen.jpg" width="400" /></center>
<div>
<br /></div>
Nissen studerte sitt eget speilbilde i butikkvinduet. Sukket. Slapp fokuset, og lot blikket gli forbi refleksjonen i glasset og inn til den andre siden. Der hastet Viktige Mennesker forbi, travelt opptatt med å fullføre det de holdt på med så fort som mulig, slik at de kunne forte seg å gjøre noe annet etterpå. Selv var han usynlig. En julenisse i en handlegate. I desember.<br />
<br />
Mellom ham selv og de automatiske dørene til kjøpesenteret hadde noen plassert en stor, svart hund. Den stod bundet fast til en stolpe og luktet våt pels. Den skalv. Figuren i nissedrakt var ikke spesielt mye varmere selv, der han stod og hutret mens våt snø virvlet rundt ham. Vindkastene gjorde at snøen tilsynelatende falt like mye oppover som nedover.<br />
<br />
"Unnskyld?" spurte en stemme bak ham. Nissen erstattet raskt ansiktsuttrykket sitt med et jovialt smil, før han snudde seg rundt akkurat tidsnok til å få en steinhard snøball midt mellom øynene. Han vaklet bakover og lente seg tungt mot utstillingsvinduet. Vinduet vibrerte faretruende, og et langt sekund var han overbevist om at det kom til å knuse. Det svartnet for øynene hans, og i det han sank på kne ble latteren som hadde fulgt tett etter snøballen avbrutt av en lys guttestemme "Faen, han blør jo. Kom, vi stikker!"<br />
<br />
Viktige Mennesker hastet forbi den skadeskutte nissen, travelt opptatt med å ikke legge merke til Mindre Viktige Mennesker. Et Ikke Veldig Viktig Menneske med gjennomvåte knær og blod på nesen reiste seg sakte. En liten jente klemte seg inntil moren sin mens hun stirret på den pjuskede og blodige nissen. "Mamma, hvorfor er julenissen møkkete?" spurte hun ute å ta øynene fra ham. Kvinnen hun gikk sammen med kastet et blikk mot nissefiguren, før hun svarte "det der er ikke julenissen, lille venn."<br />
<br />
Mannen som Ikke Var Julenissen kjente plutselig at kulden i kroppen ble erstattet med en brennende hevnlyst mot den lille jenta, kvinnen, mot gutten med snøballen og alle de andre Viktige Menneskene på samme måte som de selv fylte denne mørke desemberkvelden. En usynlig stemme ropte "Solgt!" i det han tenkte at hvis han kunne solgt sjelen sin for å gi de hva de fortjente, så hadde han gjort det.<br />
<br />
De fleste som så det, mente den store glassruten eksploderte helt uten forvarsel. I ettertid kunne et øyenvitne fortelle at det skjedde noe rart med julemusikken som rant ut av høyttaleranlegget utenfor kjøpesenteret like før det skjedde. Skulle man tro et sitat fra politirapporten, beskrev vedkommende det som om "Musikken gikk over i en fandenivoldsk moll, det var som julekveldsvisa fra helvete". Et annet vitne sa han hadde sett en mann i nissedrakt lene seg mot vinduet et par minutter tidligere, og mente dette kanskje hadde svekket ruten. Mannen ble ikke funnet.<br />
<br />
Hvorfor vinduet eksploderte utover på denne måten, eller hvordan det kunne ha seg at snøen smeltet over et stort område, var det ingen som kunne svare på. På tross av at glass fra ruten var spredd over et område på nesten femti meter, var det mirakuløst nok kun tre personer som ble truffet. En ung gutt, en liten jente og hennes mor.<br />
<br />
<br />Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-56881781071769158272011-11-25T23:24:00.001+01:002011-11-26T00:11:14.044+01:00Nå slutter alt<br />
<center><img border="0" height="256" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgiI6aJ8XTZAM6vzkKQqAn7TtKz-UfnAqxyJr3Tzr7PKcTksXAs0Y4q_yJ6-c65wDw0kV8J4yUXJcDgOukG0OnEsdXRE3iEFmOtB4-z5J3wvJa9irBUKgwm2krEzdOlRldPDp0xez1wj2I/s640/theaccident3.jpg" width="640" /></center>
<br />
Har du noen gang vært i en situasjon hvor du har hatt mulighet til å ta livet av deg, og så fått en nesten ustoppelig trang til å gjennomføre det? Har du kanskje stått på toppen av en høy bygning? Vært ute og svømt på dypt vann, og begynt å bli sliten? Ventet på et forsinket tog, ytterst på perrongen?<br />
<br />
Helt ytterst?<br />
<br />
Hva skjer hvis du kaster deg foran toget? Bare lar deg falle forover rett før et passerende tog tordner gjennom stasjonen? Eller skjærer over pulsåren med brødkniven en tidlig mandag morgen? Kutter, og kutter og kutter. Blir stående og stirre apatisk på blod som blander seg med brødsmuler og en skitten kjøkkenklut? En klut du forgjeves forsøker å bruke til å stoppe blødningen i det du forstår hva som er i ferd med å skje. Eller vrenger bilen inn i fronten på en møtende trailer? Kraftige frontlys og en Volvo-logo fyller frontruten og et lastebilhorn fyller ørene dine før bilen du sitter i klapper sammen som en brusboks.<br />
<br />
Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Flere? Flere.<br />
<br />
Jeg gjorde det, en sen kveld i November. Alene på veien med en tung høyrefot. Lysene fra lyktestolpene passerte først sakte, så raskere og raskere. Regnet på ruten ble til striper av vann som presset seg oppover i takt med farten. Jeg glippet med øynene, verden forsvant ut av fokus. Lysglimtene fra lysmastene lyste opp baksiden av øyelokkene mine som røde eksplosjoner av lys.<br />
<br />
Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Raskere? Raskere.<br />
<br />
Så slipper jeg rattet. Bilen begynner umiddelbart å trekke over i motgående kjørefelt. Nå slutter alt, tenker jeg. Jeg trodde jeg ville kjenne lettelse, men blir tvert i mot overveldet av en tom, gnagende følelse som brer seg i mellomgulvet og<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-90168078223172338732011-10-26T20:20:00.000+02:002011-10-26T20:20:44.348+02:00Et dikt om gikt<br />
Når mørket senkes på hjemmet<br />
Er det mange som skriver dikt<br />
Ofte om hjerte og smerte<br />
ganske sjelden om gikt<br />
<br />
Tenk et dikt om de gamle<br />
om de som er mørke til sinns<br />
Aller helst et dikt på rim<br />
Men det eneste som rimer er lim<br />
<br />
Et dikt bør alltid være alvorlig<br />
Man må telle stavelsene<br />
Så alt passer fint<br />
<br />
Men når man er gammel<br />
er det ikke så farlig<br />
om alt er på rim og formen bestemt<br />
For allerede før diktet slutter<br />
Er første verset glemt<br />Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-66679928701611221872011-09-20T20:38:00.000+02:002011-09-20T20:38:53.190+02:00Jeg tror hun smiler<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<img border="1" height="204" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhI_XhTZUX8lnGpqDM8IoZzDjj4IREY8H6_RvFpjqF8B2SGV3rFh3ZT82iHHuUJfi2qqsCUr5IkvGjZtV2TRodQt6AomnpjDWXxN5vHLMZ3-49XVW5gNN7vHzM8pjca2-oqxltJbYaeHBA/s640/thecar.jpg" width="640" /></div>
<br />
Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.<br />
<br />
Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.<br />
<br />
Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.<br />
<br />
Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.<br />
<br />
Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.<br />
<br />
Smiler hun?<br />
<br />
Jeg tror hun smiler.<br />
<br />
<br />Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-55192431517075002452011-09-04T16:58:00.002+02:002011-09-05T08:39:44.930+02:00Regnet<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><img border="1" height="183" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhl12B-mB_GtFa4x82S9yG619ceBX76HI09BkUuTSuHDNe-abv2QssDNeHUFb1L2EKvv973eTfsWIhIteExru5PmZozdiMYZIWrJcG-_FWeRGUgverMm6lKZkGdj8IP9ggGTmaj62dZE-s/s400/orken.jpg" width="400" /></div>Fjerne toner fra en gitar blandes med det evige bruset fra regnet som treffer brosteinene i gaten. Vannet som sildrer fra takrennene. Melodien bølger frem og tilbake. Av og til forsiktig, så skjør at den forsvinner bak teppet av regn, av og til kraftig som om gitaristen hadde stått rett utenfor vinduet.<br />
<br />
Camille slipper gardinen, som faller på plass og skjuler utsikten til gaten. Skjuler utsikten til vannet som renner utrettelig nedover mot ukjent mål. Hun lukker øynene og lar tonene fra gitaren styre tankene sine. Et øyeblikk lar hun seg fange, og seiler opp og bort. Vekk fra det rå, fuktige værelset sitt til et land fylt av lys og varme. Hun klarer ikke helt å se for seg selve solen, men tviholder på et vagt minne av hvordan det føles når den varmer mot huden hennes. Nesten som følelsen av å stå helt inntil et ildsted, så nær at dampen står opp fra de våte klærne hennes. Nesten.<br />
<br />
Det er ingen som husker nøyaktig når Regnet begynte. Det er ingen som forstår hvorfor det ikke slutter. Det har regnet siden lenge før hun ble født, men de gamle historiene om sol og tørr sand har hun hørt så mange ganger at det føles som om hun har opplevd det selv.<br />
<br />
Innerst i en skuff på soverommet, har hun en liten eske som lå blant tingene hun fikk da faren døde. Esken er halvfull av finkornet, lys, <i>tørr </i>sand. Hun tar den frem hver gang hun føler seg trist eller nedfor, slik som nå. Hun åpner den, løfter opp en neve og lar sanden gli sakte mellom fingrene. Hun passer alltid på at sanden renner tilbake, mens hun holder pusten i frykt for at hun skal puste for hardt. Livredd for at noe av sanden skal gå til spille.<br />
<br />
En annen grunn til at hun holder pusten, er at hvis hun er helt, helt stille så kan hun <i>høre </i>sanden. Sandkornene som drysser fra fingrene hennes lager en susende, knitrende lyd mens de renner ned i esken. Camille innbiller seg at hun kan høre suset fra mennesker som en gang i en fjern fortid har stått og gått på den samme sanden. Hvis hun konsentrerer seg, er det som om hun hører stemmene deres. Hun ser de for seg, der de står og diskuterer eller kjøpslår med solen stekende over seg. Uvitende om at sanden de står på i fremtiden vil bli sett på som sjelden vare, som en skatt.<br />
<br />
Camille legger seg på sengen, senker hodet mot puten og holder esken med sand mot brystet. Sakte, men sikkert blir minnet av lyden fra sanden og suset fra regnet utenfor blandet sammen. Blander seg med lyden fra hennes egen pust, som blir jevnere og dypere etterhvert som hun glir over i søvnens rike.<br />
<br />
I drømmen står hun og ser ned på de bare føttene sine. På tær som beveger seg opp og ned, som lar den deilige, varme sanden gli mellom dem. Hun løfter blikket, og oppdager at hun står på en endeløs sandslette. En gyllenrød skive er i ferd med å reise seg over en gigantisk fjellkjede i horisonten, og en fantastisk varme omfavner henne. En tørr vind kiler henne på leppene, og lokker frem et smil. Fjerne toner fra en gitar blander seg med det vare suset fra vinden som kjærtegner håret hennes.<br />
<br />
Hun bøyer seg forsiktig ned og tar opp en neve sand. Lar den gli sakte mellom fingrene. Lytter til suset fra sandkornene. Så begynner hun å gå.<br />
<br />
Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-56531468762625825312011-07-15T19:43:00.000+02:002013-05-04T19:41:41.275+02:00Del 3: Søndag 3.juli 2011 kl 21:07<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgF8ppGKXGHEaD5hD0mlftQKgpq2qwLztXbx96iNmwig2vdZghnUwCO9RarWPTgqcPK48a4RiPclidW4GvPtpxjgAW7680RHtfy4xypHxLRCqW8ystsevonqS3PNhfSn5rETWwXMDQnC_A/s1600/Jet220Black.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="235" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgF8ppGKXGHEaD5hD0mlftQKgpq2qwLztXbx96iNmwig2vdZghnUwCO9RarWPTgqcPK48a4RiPclidW4GvPtpxjgAW7680RHtfy4xypHxLRCqW8ystsevonqS3PNhfSn5rETWwXMDQnC_A/s400/Jet220Black.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
Husker du første gang vi møttes? Det gjør jeg.<br />
<br />
Jeg husker et vinglass. Jeg husker rødvin. Jeg husker en dyprød, perfekt dråpe som glir sakte nedover utsiden av et glass, runder buen ned mot stetten. En vakker dråpe som stopper mot duken som er lagt over et billig plastbord. En gustengrå overflate stanser en reise som kunne forandret verden. Vi fulgte den med øynene begge to, inntil dråpen brått stoppet sin ferd og blikkene våre møttes.<br />
<br />
Gjestene som diskuterte det i ettertid, mente at jeg fikk øye på deg tilfeldig på vei gjennom restauranten. Jeg sakket farten først når jeg nærmet meg bordet ditt. Du satt der alene. Studerte dråpen med rødvin som akkurat hadde begynt sin lille reise. Jeg stanset opp inntil deg og vinglasset ditt, studerte dråpens fall sammen med deg. Du må ha merket at jeg stod der, men blikket ditt forlot ikke dråpen. Da våre blikk til slutt møttes smilte du trist, nesten som om ventet på meg. Som om hele ditt liv var opptakten til dette øyeblikket.<br />
<br />
"Hei fremmede."<br />
"Hei."<br />
"Hva kan jeg hjelpe deg med?" du så spørrende opp på meg, men blikket ditt var lekent.<br />
"Er denne stolen muligens ledig? Kan jeg sette meg?" spurte jeg og satte meg uten å vente på svar.<br />
"Vel?"<br />
Du så fortsatt på meg. Jeg ventet noen sekunder før jeg fortsatte. Jeg hadde ventet så inderlig lenge på dette øyeblikket, og nå var ventingen endelig over.<br />
"Jeg har en historie å fortelle deg, Cecilie," sa jeg mens jeg studerte den lille flekken som en gang hadde vært en dråpe med vin.<br />
<br />
Du så forfjamset, nesten litt skremt på meg. Du rettet deg opp i stolen og så rundt deg. Som for å forsikre deg om at du fortsatt var i en restaurant full av folk, trygg mot eventuelle farer. De andre i restauranten pratet, spiste og lo. Slepte sine ubetydelige liv etter seg, totalt uvitende om at de snart ville bli revet ut av boblen de hadde for vane å pakke inn hodet sitt i. Blikket ditt hadde ikke lenger spor av lekenhet når det vendte tilbake til meg. Det var som om du på et eller annet nivå forstod at de øvrige gjestene ikke spilte noen som helst rolle. Du kunne like gjerne stått midt i en ørken, uten annet enn sandkorn som tilskuere. Med en blå, ubrutt himmel fra horisont til horisont. En dødelig sol stekende midt på himmelen.<br />
<br />
"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."<br />
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.<br />
<i><br />
</i><br />
<i><a href="http://www.hodeverk.no/2011/07/del-2-sndag-3juli-2011-kl-2114.html">Del 2</a></i>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-48646408301543701762011-07-07T12:45:00.001+02:002013-05-04T19:42:56.955+02:00Del 2: Søndag 3.juli 2011 kl 21:14<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEipHP8RKOLRMX3i0a5ga8agmyZxioO8NGhbBLTN0kk9rzuB39ET9rVBcArAXbecYYjfqN3vtEoIBEVYwuTl0SbJXXyQLaVrCU4T2Gm6SPLGgtUcqywFnJncEnrMhyd-NO2f3c5q5j5dhks/s1600/Jet220Black.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="235" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEipHP8RKOLRMX3i0a5ga8agmyZxioO8NGhbBLTN0kk9rzuB39ET9rVBcArAXbecYYjfqN3vtEoIBEVYwuTl0SbJXXyQLaVrCU4T2Gm6SPLGgtUcqywFnJncEnrMhyd-NO2f3c5q5j5dhks/s400/Jet220Black.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."<br />
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.<br />
"Jeg tror ikke jeg forstår," svarte du - du var redd nå. Jeg kunne lukte det.<br />
"Jeg har fulgt etter deg Cecilie. Du er den utvalgte. Du skal bli min, Cecilie."<br />
<br />
Jeg løftet blikket og så deg rett inn i øynene. Du skjøv stolen fra bordet og holdt på å snuble baklengs. Den lette plaststolen tippet og falt mot gulvet. Jeg satt og du stod, likefullt krympet du deg. Øynene dine var vidunderlige. Vidåpne og blanke av skrekk.<br />
<br />
<i>"Hold deg unna meg din syke faen! Hvis jeg ser deg igjen skal jeg sørge for at du havner i fengsel og aldri ser dagslys igjen! Kom deg til helvete vekk fra meg!" Hun nærmest skrek det siste, mens hun tok enda et par skritt bakover. Flere av gjestene snudde seg og stirret. Mannen løftet glasset og drakk opp vinen i en lang slurk, før han reiste seg. Han var kledd i en mørk dress av ukjent merke, hvit skjorte og et tynt, sort slips. Hans gyllenbrune hår var gredd pent mot høyre side. Lakkskoene blankpolerte. Nesten som en begravelsesagent.</i><br />
<br />
Jeg satt stolen på plass inn mot bordet før jeg snudde meg mot deg. <br />
"Gleder du deg ikke til å dø? Det gjør jeg. Døde mennesker ser så fredelige, så perfekte ut. Et naturens under, som vi av en eller annen grunn frykter, flykter fra. Vi sørger over at våre kjære taper sitt ubetydelige, svake liv. Hvordan kan vi overse at de vinner den fantastiske kraften de manglet for å stå i mot verdens forferdeligheter mens de levde? Uansett hva noen gjør, uansett hva som skjer så er de nå med ett upåvirkelige."<br />
<br />
Jeg så meg om som for å inkludere alle gjestene i samtalen, gjestene som nå satt og stirret på meg med åpen munn. Jeg bøyde meg frem og tok opp vinglasset ditt, studerte det.<br />
<br />
"Døden er i sannhet en gave."<br />
<br />
Jeg flyttet blikket tilbake til deg, og kjente munnen min forme et fordreid smil før jeg åpnet munnen og stakk ut en lang, fuktig tunge. Jeg holdt tungen stille mens jeg beveget glasset sakte nedover slik at tungen visket ut stripen fra vindråpen. Så slapp jeg glasset. <br />
<br />
<i>Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet, og segnet om som en filledukke.</i><br />
<i><br />
</i><br />
<i><a href="http://www.hodeverk.no/2011/07/del-1-mandag-4juli-2011-kl-0431.html">Del 1</a> </i>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-22668543309733556102011-07-05T15:50:00.001+02:002013-05-04T19:45:00.332+02:00Del 1: Mandag 4.juli 2011 kl 04:31<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj2BKhBuvRUOmCAH4nzFgW98fA7u86Txh0U1aBvmLtibTUAQzTxxJ3PHtywEME4hxwShVe2cmRDgb7uleFiXM_VA9w1ZSvli3rAiHmLb__O6rjN8T8-zf-o0D3YJFp9xk2bpbcTjntgC6Q/s1600/Jet220Black.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="235" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj2BKhBuvRUOmCAH4nzFgW98fA7u86Txh0U1aBvmLtibTUAQzTxxJ3PHtywEME4hxwShVe2cmRDgb7uleFiXM_VA9w1ZSvli3rAiHmLb__O6rjN8T8-zf-o0D3YJFp9xk2bpbcTjntgC6Q/s400/Jet220Black.jpg" width="400" /></a></div>
<i><br />
</i><br />
<i>Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet fremover og segnet om som en filledukke.</i><br />
<br />
Hun åpnet øynene, men pupillene hennes reagerte ikke. Hun var innhyllet i stummende mørke, og ble med ett usikker på om hun virkelig hadde åpnet øynene. Hun satt lent mot noe (en kald vegg, mur eller betong), og armene pekte ut på hver side av kroppen. Noe strammet rundt håndleddene. Hun løftet den høyre armen for å kjenne seg rundt venstre håndledd, men bevegelsen ble hindret nesten umiddelbart. Det samme skjedde med venstre arm. Et rep eller lignende var tydeligvis bundet rundt begge håndleddene hennes, og forhindret henne i å flytte armene mer enn noen centimeter nærmere kroppen.<br />
<br />
"Sitter du godt, Cecilie?" Hun oppfattet stemmen som så fullstendig fylt av ondskap at hun var sikker på at hun skulle dø av skrekk. Hele kroppen hennes stivnet, og det tok bare brøkdelen av et sekund å identifisere stemmen. Den tilhørte selvfølgelig mannen som hadde kommet bort til henne i restauranten. Et dyreaktig hyl flerret mørket og skremte henne på ny, før hun forstod at den kom fra et sted langt nede i hennes egen hals.<br />
<br />
Hun visste ikke hvor lang tid hun brukte på å få kontroll over skjelvingen i kroppen og panikken som brant inni henne. Hun må ha skreket høyt og lenge, men hadde ingen bevisst erindring av dette.<br />
<br />
Etter en stund våget hun å åpne øynene igjen, men alt var like mørkt som før. Hun trodde hun kunne høre ham puste, men var ikke sikker. Hun satt og lyttet intenst en stund, og klarte etterhvert å få kontroll over sin egen pust. Hun fuktet leppene, og trakk pusten.<br />
<br />
"Hallo?" stemmen hennes var hes og svak. Hvor lenge hadde hun egentlig vært her? Det føltes som om hun ikke hadde drukket på en uke.<br />
<br />
"Hei kjære," svarte en stemme noen centimeter fra det høyre øret hennes. Hun skrek og gjorde et panisk forsøk på å kaste seg til siden, men repet grov seg umiddelbart inn i begge hendene. Hun ble hengende sidelengs, halvveis fremoverlent. Som om en marionette forgjeves hadde forsøkt å slite seg løs fra sin herre. Alle musklene i kroppen hennes var i helspenn og pusten gikk i korte, hese gisp.<br />
<br />
Til høyre for henne hørtes en munter latter et sted i det ugjennomtrengelige mørket.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-42670792631417603902011-06-27T15:44:00.001+02:002013-05-04T19:35:50.555+02:00He ain't heavy, he's my brother.<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<img border="1" height="146" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjbUF4hhN0ovG6kFRebyJE406Oo2XEEB2k6UEY3JZxyhR1Y-J-WzFyJ9dzXCyeTUVgYokCtmVTUIZmO92W6ScNW8aAs-KmIE0k3dv4Ds3h8jt6uBrLoBjr8zgMUjPC-7d4dc7ccVR9o-70/s400/friends.jpg" width="400" /></div>
<br />
Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.<br />
<br />
Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.<br />
<br />
Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.<br />
<br />
Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.<br />
<br />
Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.<br />
<br />
Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.<br />
<br />
Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.<br />
<br />
Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-64245017523550128572011-06-16T20:20:00.002+02:002011-06-16T20:22:41.947+02:00Fremmedfrykt<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><img border="1" height="157" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjMc0b7BHnkadkmpjqFOuj771poSSUETnPTrft7Mo3CGPauADG-9HRMLXJZ7wBOSDuESXHrqEIB42tPFCukF2I7AIEfoaB-J1BELk4MXA32VEkMB94UWzl59ndtrS4dOu0riZKBhUuQYj8/s400/fremmedfrykt.jpg" width="400" /></div><br />
Jeg vet at de er der ute. De driver gatelangs, voldtar, dreper. Lemlester. De Fremmede. De har invadert oss, tatt fra oss byen vår. Ja, snart er hele landet i de onde klørne deres. Jeg tør ikke lenger bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. I mørket er de nemlig nesten umulig å få øye på. Da ser de til forveksling ut som.. oss.<br />
<br />
Noen sier at de ikke er farlige. At de må assimileres. De har opplevd fæle ting, fortelles det. Vi er egentlig ikke så forskjellige, selv om de ser annerledes ut. Jeg lar meg selvfølgelig ikke lure av slike løgner.<br />
<br />
Du vet det du også, så du behøver ikke ta den tonen med meg. Jeg er ikke gal, kan jeg fortelle. Når du ligger voldtatt og skamslått i en bakgate, så foreslår jeg at du ringer meg. Så kan vi diskutere om de er farlige eller ikke. Da kan vi diskutere om de tilfører samfunnet vårt noe positivt, mens du ligger der med blod rennende fra underlivet.<br />
<br />
I mellomtiden holder jeg meg her. Bak persiennene. Dessverre kan ingenting holde dem ute. Hver eneste natt kommer de til meg. De fremmede. I tankene mine voldtar de meg etter tur, slik jeg vet de vil gjøre hvis de hadde fått sjansen til det.<br />
<br />
Når jeg slukker lyset legger de seg lydløst ned i sengen min, helt inntil meg. Håret reiser seg på hodet mitt i det jeg kjenner pusten deres mot nakken min, og jeg kniper øynene så hardt igjen at det begynner å prikke for øynene mine. Stålsetter meg mot det jeg vet vil komme.<br />
<br />
Først mange timer senere tvinger de første strimene av varme seg inn mellom persiennene. Solen farger øyelokkene mine røde, og det er ikke lenger mørkt. Med mørket forsvinner også De Fremmede. Jeg er alene på ny.<br />
<br />
Jeg trekker pusten dypt og kjenner panikken slippe. Tvinger de knyttede nevene til å åpne seg. Forsøker å få krampen i kjeven til å slippe taket. Forsøker å overbevise meg selv om at ingen kan nå meg. Her er jeg trygg. Bak fire sikkerhetslåser og en pute.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-18458189252244070682011-06-12T12:12:00.000+02:002011-06-12T12:12:26.353+02:00He gave me the finger on I-95<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><img border="1" height="142" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhlxyGpoKPcCQAKFm7dgWfSCZg22rVC0okwlIwMF6PnK8jdKualRWt8AyA6CqrqX5OzHHJWkvajxG10d_TbRKV1utbO-Pyh94AQrdHvHoHkDBt89_A2jZhROEYG6jd5HmWo2Y0XDs0qA2A/s400/hegavemethefinger4.jpg" width="400" /></div><br />
so the other day I was driving down the I-95 when I spotted a guy in my rear view mirror giving me the finger as I changed lanes in front of him so I calmly forced his truck off the road and politely accepted the gift he had presented and took it home with me I stored it in my refrigerator and today is my birthday so I am going to celebrate with a special meal<br />
<br />
<div style="text-align: center;">it looks just delicious</div>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-40287563259508658262011-06-10T14:06:00.000+02:002011-06-10T14:06:07.190+02:00Ich liebe Dich<div style="text-align: center;"><img border="1" height="186" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiVLCb_ev-845K6yxljI4idTfTeM-obltTsIT5ywW0h3qhvSQbdAujsgXU9O7bBqCy4ufo6myPSI9qnh1TIG_EFHE74Z7uohSvvyzwprmINMex-k1LYsIKOIYEX0omSpHxbE_8iAdtWmRM/s400/Thesuicidenote.jpg" width="400" /></div><br />
<br />
<div style="text-align: center;"><i>nicht.</i></div>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-62919394205758428312011-05-22T12:29:00.002+02:002011-06-11T17:18:56.698+02:00Ticket To Heaven<center><img border="1" height="193" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh4iuX0HslpxrpN2SenHO1RIC20Afx6DZJ-GOP-dUTDkgcfE5ZWci9KjPt1nY-6VZkLvWs3n8gfGKY2k-TiHhALWqphfJiADXi4b-_Gs_pft6R8T9h3YBKz8P7zAdvsPwU89hw6FYhEWCI/s400/tickettoheaven.jpg" width="400" /></center><br />
<br />
På forhånd hadde jeg trodd at jeg skulle falle til ro etter at jeg hadde bestemt meg. At beslutningen skulle fjerne skjelvingene, tårene. Faktisk ble det bare verre. Mye verre.<br />
<br />
Nå ligger kniven på gulvet, og blodet flommer ut fra håndleddet mitt. Pulserer. Det gjør jævlig vondt, og jeg gråter ukontrollert. Sjangler rundt i stua og søler blod på stueteppet. Dø da, for helvete! Jeg skriker høyt og kaster meg inn i veggen, faller om på gulvet. Følelsen av å ha gjort noe jeg ikke kan ta tilbake treffer meg som en slegge, og jeg blir om mulig enda mer livredd.<br />
<br />
Jeg vrir meg rundt og ser på refleksjonen av meg selv i stuevinduet. Det er mørkt utenfor. Det er det her også, tenker jeg, uten helt å forstå hva jeg mener. Jeg peker på meg selv i vinduet. Nå er du royally fucked, som de sier på nynorsk. Du har gjort mye dumt i ditt liv, men det er ingenting sammenlignet med dette. Jeg forsøker å le, men gråter bare enda mer.<br />
<br />
Jeg begynner å bli svimmel. Jeg tenker på mamma. Jeg tenker på begravelser. Høst.<br />
<br />
Jeg forsøker å huske hvorfor jeg ønsket å dø, men klarer det ikke. Jeg lukker øynene. Forsøker å smile litt, men munnvikene lystrer ikke.<br />
<br />
Svimmelheten er i ferd med å ta overhånd. Det renner fortsatt blod nedover hånden min. Dødsangsten tar kvelertak på meg bakfra. HELVETE! Jeg forsøker å stoppe blodet, klemmer rundt håndleddet med den andre hånden, men blodet presser seg ubønnhørlig ut mellom fingrene mine. Hvert fiber i kroppen min skriker til meg. Få det til å stoppe, skriker de. Jeg klarer ikke, skriker jeg tilbake.<br />
<br />
Jeg klarer ingenting, hvisker jeg.<br />
<br />
Det er for sent nå.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-58714641281396723642011-05-13T23:30:00.000+02:002011-05-13T23:30:35.869+02:00Too Heavy<center><img border="1" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh2C42ayys0OyxlxUb13ph8v86YBdH2KIw79YGF6mq0Mr-GR8dnuL0qVXRbbvVry2mkfJG_chhblsbeRYUvZ24AistSVrfqtigWS-TLaDmpxjIeVf7gkP4E4GWIe0emTzGu1YAp2Y1DXY8/s320/postludium.jpg" width="190" /></center><br />
<br />
<div style="text-align: center;">Many people among us</div><div style="text-align: center;"><br />
</div><div style="text-align: center;">carry burdens on their shoulders </div><div style="text-align: center;"><br />
</div><div style="text-align: center;">some of them </div><div style="text-align: center;"><br />
</div><div style="text-align: center;">too heavy by far</div>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-15541068024120699672011-05-03T21:21:00.001+02:002011-05-03T22:27:08.971+02:00En milliard regndråper<center><img border="1" height="278" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh1h54KSgEzpTDDWrNlRw2Mtn-Mb03Ky2CCC65iXjMM7vsQk7rlo4R-2-Bb-qBz-lf8nGuyLS2F7-m3ZfxtBxpAedBRrBSAQfB28QDvYtyhtu_rgEUvNFGFqKGd5Px2l-bH5mZYdE-GTeg/s640/regn.jpg" width="640" /></center><br />
Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.<br />
<br />
Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften<br />
<br />
<i>"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"</i><br />
<br />
En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.<br />
<br />
"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"<br />
<br />
Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk. <br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"></div>"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"<br />
<br />
Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.<br />
<br />
Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.<br />
<br />
Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.<br />
<br />
<i>Endelig fri!</i><br />
<br />
Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.<br />
<br />
Lise skriker.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-84627230634622931952011-04-28T20:25:00.001+02:002011-04-28T20:32:51.564+02:00Glad<center><img border="1" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgayPbfznA4CJ4anPdKhUs9AsU-lgdoFl7jqkMzSkkgUXJBneUxaQxAbhDSby2SJNlMCx1XHzTMG7ogdhtFbWqvYuxFCNo2KlKubaPLx5Ih8YZQrH5GnTq57vJPnotNYpvWUgnkQTt7lZM/s320/The-Window-Cleaner.jpg" width="240" /></center><br />
<br />
Det er nok best at vi bor hver for oss en stund, sa du forsiktig.<br />
Ja, det er nok så best som det kan få blitt, svarte jeg hardt.<br />
<br />
Nå, noen måneder senere sitter jeg her og overbeviser meg selv om at det er kjempebest. For et par uker siden hadde jeg bursdag, og du glemte å gi meg presang. Jeg så en gang en kalender, hvor det stod noe slikt som at kjærlighet er å huske andres bursdager. Da jeg leste det, synes jeg det var en litt urettferdig ting å si. Hvis jeg glemmer en bursdag er det ikke på grunn av mangel på kjærlighet, men mangel på hukommelse. Jeg er bare glemsk. Men nå som jeg ble glemt selv, tror jeg kanskje det var noe i sitatet likevel.<br />
<br />
Jeg har det uansett mye bedre nå. Nå kan jeg bare sitte her og være glad for alt jeg slipper. <br />
<br />
Glad for at jeg slipper å varme et annet menneske som tilfeldigvis passer perfekt i armkroken min.<br />
<i>Nå kan jeg ha all varmen min her hos meg. </i><br />
<br />
Glad for at jeg slipper å være så nær noen at de fullfører setningene mine.<br />
<i>Nå kan jeg si setningene helt selv. </i><br />
<br />
Glad for at jeg slipper å få slitsomme latterkramper av dumme vitser.<br />
<i>Vitser som bare jeg og én til forstår. </i><br />
<br />
Glad jeg slipper gå og tenke på et annet menneske hele tiden.<br />
<i>Mer enn jeg tenker på meg selv. </i><br />
<i><br />
</i><br />
Glad<a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/3db1892a3281b60fe7b1ffb72dfa040e2df6f1a7">.</a>Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-37975637721643284932011-04-26T19:33:00.000+02:002011-04-26T19:33:18.908+02:00Forsinket påskekrim: Treneren<center><br />
<img border="1" height="193" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhSZAui-H7LPwiIJA4cD_ZdckRVodbyq1U6NKggW5lFgpzn8tVV3DAWQTKHyJ6GC6Cj10-7ptNDwct7NsOGdLfnLZf8GAbBLucW1T_GnWJrMBZAsaCEG3f1kJKhcxtPgdNplL3d6YWKfAM/s400/treneren.jpg" width="400" /></center><br />
Thomas stod i garderoben og skiftet. På benken ved siden av satt den nye treneren hans. Han snakket ivrig på gebrokkent norsk og virket som en hyggelig type. Han la ut om sin storhetstid på åttitallet, da han og hans bror ved hjelp av hard trening var blitt to av Russlands beste spillere. Treneren fortalte også om sin ankomst til Norge med sine kone tidlig på nittitallet. To ensomme sjeler på leting etter et bedre liv for dem begge. Det så ut til at de hadde lykkes. Alt utstyret han hadde var splitter nytt, selv joggeskoene så ubrukte ut. Basert på dette var Thomas litt bekymret for hva treningstimene kom til å koste, men heldigvis var hvertfall første time gratis. Han spurte om de skulle gå gjennom noe teori, men treneren svarte at han pleide å holde seg til praktisk trening under prøvetimen. På den måten fikk han et inntrykk av hvilket nivå Thomas lå på. Da begge var skiftet og klare gikk de ut til banen de hadde reservert og stilte seg opp på hver sin side.<br />
<br />
De hadde bare spilt et par minutter før Thomas begynte å lure på om denne fyren virkelig hadde vært russisk mester i squash. Spillestilen hans vitnet ikke akkurat om mange år på profesjonelt nivå, og han skulle til å kommentere det da treneren plutselig løp ham rett ned. Albuen hans traff ham i brystet, og Thomas kjente bena svikte under seg. Han segnet om, og hodet hans traff parketten med et smell. Det svartnet for øynene hans nesten umiddelbart, men han rakk å innse at han var i ferd med å besvime. Han forbannet seg selv. Snuble og gå i bakken som en potetsekk mens han spilte squash? Han var ikke engang fylt førti, så man skulle tro han burde tåle såpass. Forhåpentligvis rakk treneren skaffe hjelp før det bar galt av sted.<br />
<br />
<br />
Hun hadde giftet seg med Thomas for snart to år siden. En vakker, perfekt dag som hadde overbevist henne om de skulle dele resten av sitt liv sammen. I dag angret hun bittert. Han hadde sakte men sikkert forandret seg til en hun ikke kjente, øynene tilhørte ikke lenger den samme mannen. Hun innbilte seg til og med at fargen på øynene hans hadde blitt mørkere, til tross for at hun visste at det var umulig. Hun satt på huk i sofaen og gynget sakte frem og tilbake i et forsøk på å berolige og trøste seg selv. Begge kinnene føltes fortsatt røde og varme etter harde slag med flat hånd. Samme hånd som pleide å kjærtegne dem. Hun husket ikke lenger nøyaktig når han hadde slått henne for første gang. Tårer rant sakte uten å kjøle ned den glødende ømheten. Harmen. Skammen. Hun husket ikke engang hva krangelen hadde begynt med. Det skulle stadig mindre til før han eksploderte. Hun så bort på soveromsdøren. Under sengen lå en ferdigpakket koffert. Hadde hun bare hatt mot nok til å løfte den opp. Hadde hun bare hatt mot nok til å lukke ytterdøren stille etter seg for aller siste gang.<br />
<br />
Dimmeren til taklyset stod på laveste innstilling, og rommet ble mykt opplyst av en rekke spotlights langs veggene. Et enslig kubbelys var tent på stuebordet. Hun kvapp til og så forskremt mot gangen. Lente seg forsiktig frem for å se. Nei, ytterdøren var fortsatt stengt. Et øyeblikk trodde hun han var kommet tilbake. Hun trakk pusten dypt og prøvde å bremse et løpsk og bankende hjerte. Hvor var mannen som pleide å si han elsket henne nå? Var han fortsatt der ute et sted? Holdt fanget inni det monsteret hun delte leilighet med? Kanskje var han det, men det betydde ingenting lenger nå. Hvis alt gikk etter planen hadde han slått henne for siste gang. På litt avstand så hun sannsynligvis ut som et forskremt lite barn, men halvåpne øyelokk og rennende sminke skjulte et blikk som glødet av trass og besluttsomhet.<br />
<br />
<br />
Etter å ha skjøvet båren inn i bilen, satt ambulansepersonellet seg inn og kjørte fra stedet. Blålysene kastet flakkende lys over bygningene på begge sider av gaten, men de kjørte ikke spesielt fort. Mannen på båren hadde det ikke travelt. Han var kledd i en slitt, hvit tskjorte og sorte Adidas shorts. Ut fra lakenet som dekket ham stakk det frem et par matchende joggesko. Sorte med beige såle, for å unngå merker på gulvet når han spilte squash. Det var slett ikke uvanlig at middelaldrende menn døde av blodpropp eller lignende i slike situasjoner. Høy puls over lengre tid kombinert med et usunt, stressende liv og tette blodårer var ingen vellykket kombinasjon. Blant folkemengden som hadde samlet seg på gaten, stod en mann og tastet inn en melding på mobiltelefonen sin. Han hadde ingen bror, ingen kone og hadde aldri vært russisk mester i squash. Faktisk visste han generelt svært lite om squash, men derimot visste han nøyaktig hvordan man slår en person i brystet slik at hjertet hans stopper.<br />
<br />
<br />
På den andre siden av byen reiste en ung kvinne seg brått opp. Telefonen hennes lyste opp og konkurrerte med den gule flammen til kubbelyset. Mannen hennes hadde selvfølgelig ringt og bestilt time med det samme han så flygebladet halvveis gjemt blant reklame, regninger og annen post på stuebordet. "Lær deg squash fra en russisk mester - gratis prøvetime!" - Han var manisk opptatt av å være best i alt, og her var en gyllen mulighet til å slå sjefen i squash. Ideen hadde dalt ned i hodet hennes nesten umiddelbart etter telefonsamtalen fra Norsk Tipping. Hun hadde vunnet nesten to hundre tusen i Lotto. Nå var halvparten gått til russeren. Lyset brant fortsatt, og det blafret svakt i flammen i det hun lukket ytterdøren etter seg. Hun så seg tilbake en siste gang, før hun løftet kofferten og gikk nedover gaten med faste skritt.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6753266305781244517.post-2238480300358865782011-04-25T19:30:00.001+02:002011-04-25T19:31:44.100+02:00Røde tallerkner<center><img border="1" height="194" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhZQtQT3f4kKGtE9kYibe6qIsGFColyYb_1sMUg8_f5E_kklCBbPJfS3Tszh7hI6qdJcd0gaVN7nI_LRwioZrzxF_1n-1KWU5VgEgLHtdFewSI9nDs0eVmSYJ9X0LTxY7y8OKF4Cc7Zpso/s320/tallerkner.jpg" width="320" /></center><br />
På det stilfulle kjøkkenbordet med blanke, rette aluminiumsben er det dekket på til to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Rent. Ubrukt. Ingen sitter ved bordet. Ved siden av står et lavt sybord fra sekstitallet med en stor bukett rosa peoner i en gjennomsiktig vase. Den deler plass med et innrammet bilde av en baby i stripete genser. Babyen smiler. Det grå lyset fra vinduene gir rommet et fargeløst, dødt preg. Suset fra regnet sloss med trafikkstøyen utenfor. Panelgardinene henger rett ned, til tross for at det er åpne vinduer i begge ender av leiligheten. Tre kubbelys i forskjellige rødtoner står på et firkantet, sort fat på stuebordet. De er ikke tent.<br />
<br />
Jeg går inn på soverommet. Dyna ligger sammenkrøllet på den ene siden av sengen, og jeg synes fortsatt jeg kan se fordypningen der du lå. Jeg lukker øynene og ser deg ligge på magen i senga. Det lange, mørke håret flommer nedover ryggen din. Du smiler mykt i søvne. Bar fra rompa og opp. Det er slutten av juni, varmt og klamt. Du forsvant omtrent samtidig som regnet kom. Jeg så ingenting i øynene dine da du gikk. Borte var det lekne blikket som fanget meg, hypnotiserte meg til å invitere deg hjem. De varme, grønne øynene og det myke smilet var erstattet av grå øyne og stramme lepper.<br />
<br />
Etter at du gikk begynte jeg mekanisk å rydde opp i stua og kjøkkenet. Når alle flater var tomme og klinisk rene, dekket jeg igjen på for to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Jeg latet som om jeg dekket på til oss, men jeg visste at jeg aldri ville se deg igjen.<br />
<br />
Etter deg blir ingenting som før. Etter i natt blir ingenting det samme. <br />
<br />
Likevel dekker jeg bordet, for jeg vet allerede nå at innen kvelden er omme vil jeg sitte her med en ny jente ovenfor meg. Jeg vil studere ansiktet hennes mens hun drikker rødvin. Jeg vil lure på hva hun hadde sagt hvis jeg fortalte henne at en annen kvinne hadde drukket av det samme glasset for mindre enn tjuefire timer siden. I det jeg bærer henne inn på soverommet og legger henne forsiktig ned i sengen, vil jeg stenge ute alle bevisste tanker. Jeg vil konsentrere meg fullt og helt om henne. Innen natten er omme vil hun være forelsket i meg. Hun vil vite med sikkerhet at hun har funnet mannen i sitt liv.<br />
<br />
Dermed blir jeg nødt til å fortelle henne det samme som jeg fortalte deg, og snart vil også hennes øyne slukne. Informasjonen har vanligvis en lammende effekt. Det er ingen som eksploderer av sinne, ingen som faller hikstende sammen med sminke og tårer rennende nedover kinnene.<br />
<br />
Forskjellen denne gangen er at nå har også mine øyne sluknet. <br />
<br />
Nå er også mine øyne grå.Thorbjørnhttp://www.blogger.com/profile/00005014335197274303noreply@blogger.com0