Ticket To Heaven

På forhånd hadde jeg trodd at jeg skulle falle til ro etter at jeg hadde bestemt meg. At beslutningen skulle fjerne skjelvingene, tårene. Faktisk ble det bare verre. Mye verre.

Nå ligger kniven på gulvet, og blodet flommer ut fra håndleddet mitt. Pulserer. Det gjør jævlig vondt, og jeg gråter ukontrollert. Sjangler rundt i stua og søler blod på stueteppet. Dø da, for helvete! Jeg skriker høyt og kaster meg inn i veggen, faller om på gulvet. Følelsen av å ha gjort noe jeg ikke kan ta tilbake treffer meg som en slegge, og jeg blir om mulig enda mer livredd.

Jeg vrir meg rundt og ser på refleksjonen av meg selv i stuevinduet. Det er mørkt utenfor. Det er det her også, tenker jeg, uten helt å forstå hva jeg mener. Jeg peker på meg selv i vinduet. Nå er du royally fucked, som de sier på nynorsk. Du har gjort mye dumt i ditt liv, men det er ingenting sammenlignet med dette. Jeg forsøker å le, men gråter bare enda mer.

Jeg begynner å bli svimmel. Jeg tenker på mamma. Jeg tenker på begravelser. Høst.

Jeg forsøker å huske hvorfor jeg ønsket å dø, men klarer det ikke. Jeg lukker øynene. Forsøker å smile litt, men munnvikene lystrer ikke.

Svimmelheten er i ferd med å ta overhånd. Det renner fortsatt blod nedover hånden min. Dødsangsten tar kvelertak på meg bakfra. HELVETE! Jeg forsøker å stoppe blodet, klemmer rundt håndleddet med den andre hånden, men blodet presser seg ubønnhørlig ut mellom fingrene mine. Hvert fiber i kroppen min skriker til meg. Få det til å stoppe, skriker de. Jeg klarer ikke, skriker jeg tilbake.

Jeg klarer ingenting, hvisker jeg.

Det er for sent nå.