Lunsj

Lunsj. Matbrettet skjelver i hendene mine. Melken truer med å skvulpe ut av glasset. Lyden av to hundre elever som spiser, prater, roper, ler, klirrer med bestikket og skraper med stolene fyller kantinen. Jeg passerer ett bord. To. Tre. Forsøker å unngå øyekontakt. Setter fra meg brettet på et av de innerste bordene. To stoler opptatt, seks ledige. 

Jeg setter meg forsiktig, fornøyd med at mesteparten av melken fortsatt er i glasset. Melkeskvetten som havnet på brettet trekker seg sakte inn i servietten. Jeg begynner å smøre på brødskivene mine. En brødskive med leverpostei. To. Tre. Alltid leverpostei.

Hvor høyt må jeg skrike for at noen skal forstå at det gjør vondt? Øynene dine forteller meg at du gjør det, men du sier ingenting. Jeg vet at lærerne vet hva som skjer, men de ser en annen vei. 

Jeg ser ned på mobilen. Den raske, smarte mobilen min. Herfra til helvete på tre sekunder. Facebook. Youtube. Hvor mange har sett den høye spjælingen med de runde brillene bli slått til blods? Hvor mange har sett han rare med flere fregner enn facebookvenner miste brillene? LOLet mens de ser spjælingen bøye seg ned nesten tidsnok til å redde brillene i det noen tråkker på dem med de dyre skoene sine?

Alle i klassen? Alle på hele skolen?

412.323 visninger.

Mest populære kommentarer:

“Hahahahahaha, herre gud for en jævla taper!!!” har fått 331 tomler opp.

“Fuck ass, se på det søple trynet ditt! Bra han tjomien knuste brillene dine, så slipper du se det stygge trynet ditt i speile!!!!!!” har fått 197 tomler opp.

Glad ingen ser meg

Jeg er glad ingen ser meg

For nå bærer jeg en hemmelighet som

ingen må få øye på

En liten kopi av oss to

En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.

Støvkorn

I lyset fra kjøkkenlampen kunne jeg se en million små støvkorn virvle rundt hodet hennes. Hun blunket, og lufttrykket fra øyevippene hennes skapte et kaos av forvirrede partikler. Det ene øyeblikket hadde de et klart mål i livet, det neste hadde en voldsom virvelvind snudd dem opp ned og kastet dem avgårde i stikk motsatt retning - Gud alene visste hvor de nå ville ende.

Ville de kanskje omsider kile en kjekk ung mann på nesen, og fremprovosere et nys? Ville en vakker jente som tilfeldigvis stod i nærheten fnise litt, og si prosit? I så fall kunne han smile, takke og kanskje introdusere seg. Spørre om hun ville ha en kopp kaffe. Selvfølgelig ville hun takke ja, og før hun visste ordet av det ville de være hodestups forelsket.

Et par år senere får de en datter som selvfølgelig viser seg å være like slående vakker som sin mor, og like lynende intelligent som sin far. Piken hopper paradis, erter gutter, faller på sykkel og skrubber knærne som alle andre barn. På konfirmasjonsbildet hennes har hun på seg lette sommersko, hvite strømper og en rød silkekjole uten ermer. På hodet har hun en hvit hatt med bred brem. Smilet hennes er skinnende hvitt, og maisolen skinner i de lattermilde, kastanjebrune øynene. Et lykkelig barn. Jeg husket hvor stolt jeg var når jeg så konfirmasjonsbildet, og tenkt at dette er min datter. Hun har jeg skapt.

En kveld den lykkelige piken kommer hjem, hører hun stemmer fra kjøkkenet. Stemmene har en tone piken aldri har hørt før. Omrisset av en halvvoksen, spinkel kropp tegner seg i ytterdøren. Kveldssolen treffer nakken hennes, men varmen fra solstrålene mister all effekt i det morens knapt hørbare stemme gir gjenlyd i hodet hennes.

Jeg har truffet en annen.