Nå er vi var.

Du avbryter krangelen vår med en sint armbevegelse, roper at du aldri har elsket meg. Ordene treffer meg i mellomgulvet. I det jeg stotrer frem at jeg ikke forstår, svarer du tørt at det har jeg aldri gjort.

Jeg trygler deg om å bli, la oss snakke sammen insisterer jeg. I tankene klamrer jeg meg fast til kjolen din og blir slept langs parketten på vei mot utgangsdøren. I virkeligheten står jeg urørlig. 

Tusen spørsmål forsøker å presse seg frem mellom leppene mine, men de forblir ubesvart. Utenfor finnes ingen som kan svare. I etasjen under spiller noen sangen vår, mens jeg gråter stille. 

Foto: Thorbjørn

Tid.

Hun studerer sekundviseren. Ett sekund. To. Seksti. Minuttviseren flytter seg. Ett hakk. To. Seksti. Den lille viseren som signaliserer at én time av livet hennes er borte, flytter seg motvillig.

Timen er borte, men ikke forgjeves. På et eller annet plan registrerer hun at viserne flytter seg, men øynene hennes ser gjennom klokken. Tankene hennes omfavner hvert sekund av hennes eksistens. Klemmer hvert øyeblikk. Tungsinn, sjalusi eller sinne finner hun ikke plass til. Tar hun seg ikke råd til.

Likevel kommer søvnen lett. Når lyset forlater henne, og dag gir rom for kveld, når kroppen hennes forteller henne at nok er nok, da vet hun at dagen ikke har mer å gi. Hver morgen våkner hun uthvilt. Klare, blå øyne åpner seg og møter en ny dag. Beundrer himmelen i det gardinene skyves til side. Regntunge skyer og strålende sol hilses med samme, glitrende smil.

Etter å ha kjærtegnet skyene med øynene, lukker hun dem et øyeblikk. Lytter til regndråpenes flukt nedover vinduet, eller kanskje de knakende lydene av blikkplatene på taket som utvider seg etterhvert som de varmes opp av solen.

Så lenge øynene er lukket, kan hun vifte med tærne, flakse med armene. Tvinne tomlene. I det hun åpner dem igjen, er et lite univers av støvkorn det eneste som beveger seg i stripene av sol som faller over sengen hennes. Ingen tær. Ingen tomler. Hun synes hun kan se at pusten hennes løfter magen hennes opp og ned, men kjenner det ikke.

For alt hun vet har selve tiden trukket sitt siste pust. Av en eller annen grunn har alt stoppet opp, og hun henger fast i universets siste øyeblikk. Det er den eneste logiske forklaringen hun kan finne.

Men til slutt løfter hun blikket. Slik hun gjorde i går. Og dagen før. Og dagen før det.

Der oppe på veggen, der henger den. Det mekaniske vesenet som med sin utrettelighet forsikrer henne om at tiden kanskje ikke flyr, men den står heller ikke stille. Den beveger seg fremover med en umenneskelig besluttsomhet.

Et sekund blir til to.

To sekunder blir til seksti.

Til slutt lukker øynene igjen. Så tar hun seg råd til litt tungsinn, likevel.

Fremmed

Foran meg viker trærne til side, og en bunnfrossen myr åpenbarer seg. Rimfrosten hviler tungt på det lange, brune gresset. Jeg lager spor der skoene mine presser stråene ned mot bakken. De bøyer seg, og makter ikke å reise seg igjen.

Det er så stille at jeg hører blodet suse i ørene mine. Over meg er det flere stjerner enn jeg kan telle. Stjerner, så langt unna at det er umulig å fatte hva avstanden innebærer. Jeg trekker pusten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene. Hvor lang tid har gått siden jeg lukket dem? Ett sekund? Ett år?

Det er nesten lyst, nå. Morgensolen presser seg mot tåken, og bader meg i hvitt, flatt lys. Sporene mine er borte, nå. Til tross for vinterkulde og rimfrost, har stråene sakte løftet seg til sin opprinnelige posisjon. Jeg lytter. Stillhet.

Følger han fortsatt etter meg? Vet han hvor jeg er? Vet jeg hvor jeg er?. Jeg går noen prøvende skritt, nærmer meg trærne igjen. Med ett kjenner jeg et nærvær. Jeg er nesten sikker på at det bare er i mitt eget hode, men skrekken tar kvelertak på meg. Jeg begynner å løpe. Mens grener pisker meg i ansiktet og røtter forsøker å få meg til å snuble, ønsker jeg meg selv langt vekk.

Ønsker at jeg var en annen person, på en annen planet. Sirklende rundt en annen stjerne.

Jeg forsøker å overbevise meg selv om at hvis jeg lukker øynene, vil ønsket mitt være oppfylt når jeg åpner dem igjen.

Stadig nye grener treffer meg, tvinger frem tårene. De ondskapsfulle røttene vinner til slutt, river bena under meg. Jeg blir liggende å klore meg ned i jordsmonnet mens tårene renner. Lukten av den våte jorden kjennes fremmed.

Jeg trekker inn lukten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene.

Tenker tilbake. På stråene som løftet seg. Ser for meg sporene mine, som startet som to, samlede fotavtrykk midt ute på myra.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det så ut som om jeg hadde landet der. Fra himmelen.

Fra stjernene.

White Mocha Morning

Et lite stykke Feel Good fra en søndags morgen..Nyt dagen.
Tilgjengelig i HD ved å trykke på "HD"-ikonet i videoen.