Lunsj

Lunsj. Matbrettet skjelver i hendene mine. Melken truer med å skvulpe ut av glasset. Lyden av to hundre elever som spiser, prater, roper, ler, klirrer med bestikket og skraper med stolene fyller kantinen. Jeg passerer ett bord. To. Tre. Forsøker å unngå øyekontakt. Setter fra meg brettet på et av de innerste bordene. To stoler opptatt, seks ledige. 

Jeg setter meg forsiktig, fornøyd med at mesteparten av melken fortsatt er i glasset. Melkeskvetten som havnet på brettet trekker seg sakte inn i servietten. Jeg begynner å smøre på brødskivene mine. En brødskive med leverpostei. To. Tre. Alltid leverpostei.

Hvor høyt må jeg skrike for at noen skal forstå at det gjør vondt? Øynene dine forteller meg at du gjør det, men du sier ingenting. Jeg vet at lærerne vet hva som skjer, men de ser en annen vei. 

Jeg ser ned på mobilen. Den raske, smarte mobilen min. Herfra til helvete på tre sekunder. Facebook. Youtube. Hvor mange har sett den høye spjælingen med de runde brillene bli slått til blods? Hvor mange har sett han rare med flere fregner enn facebookvenner miste brillene? LOLet mens de ser spjælingen bøye seg ned nesten tidsnok til å redde brillene i det noen tråkker på dem med de dyre skoene sine?

Alle i klassen? Alle på hele skolen?

412.323 visninger.

Mest populære kommentarer:

“Hahahahahaha, herre gud for en jævla taper!!!” har fått 331 tomler opp.

“Fuck ass, se på det søple trynet ditt! Bra han tjomien knuste brillene dine, så slipper du se det stygge trynet ditt i speile!!!!!!” har fått 197 tomler opp.

Refleksjon

Hver gang vi går forbi et speil

er en liten del av oss livredde for å se

noe der inne

som ikke er her ute

som ikke burde vært bak oss

Tør du snu deg?

Glad ingen ser meg

Jeg er glad ingen ser meg

For nå bærer jeg en hemmelighet som

ingen må få øye på

En liten kopi av oss to

Fremmed

Foran meg viker trærne til side, og en bunnfrossen myr åpenbarer seg. Rimfrosten hviler tungt på det lange, brune gresset. Jeg lager spor der skoene mine presser stråene ned mot bakken. De bøyer seg, og makter ikke å reise seg igjen.

Det er så stille at jeg hører blodet suse i ørene mine. Over meg er det flere stjerner enn jeg kan telle. Stjerner, så langt unna at det er umulig å fatte hva avstanden innebærer. Jeg trekker pusten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene. Hvor lang tid har gått siden jeg lukket dem? Ett sekund? Ett år?

Det er nesten lyst, nå. Morgensolen presser seg mot tåken, og bader meg i hvitt, flatt lys. Sporene mine er borte, nå. Til tross for vinterkulde og rimfrost, har stråene sakte løftet seg til sin opprinnelige posisjon. Jeg lytter. Stillhet.

Følger han fortsatt etter meg? Vet han hvor jeg er? Vet jeg hvor jeg er?. Jeg går noen prøvende skritt, nærmer meg trærne igjen. Med ett kjenner jeg et nærvær. Jeg er nesten sikker på at det bare er i mitt eget hode, men skrekken tar kvelertak på meg. Jeg begynner å løpe. Mens grener pisker meg i ansiktet og røtter forsøker å få meg til å snuble, ønsker jeg meg selv langt vekk.

Ønsker at jeg var en annen person, på en annen planet. Sirklende rundt en annen stjerne.

Jeg forsøker å overbevise meg selv om at hvis jeg lukker øynene, vil ønsket mitt være oppfylt når jeg åpner dem igjen.

Stadig nye grener treffer meg, tvinger frem tårene. De ondskapsfulle røttene vinner til slutt, river bena under meg. Jeg blir liggende å klore meg ned i jordsmonnet mens tårene renner. Lukten av den våte jorden kjennes fremmed.

Jeg trekker inn lukten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene.

Tenker tilbake. På stråene som løftet seg. Ser for meg sporene mine, som startet som to, samlede fotavtrykk midt ute på myra.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det så ut som om jeg hadde landet der. Fra himmelen.

Fra stjernene.

Julenissen

Nissen studerte sitt eget speilbilde i butikkvinduet. Sukket. Slapp fokuset, og lot blikket gli forbi refleksjonen i glasset og inn til den andre siden. Der hastet Viktige Mennesker forbi, travelt opptatt med å fullføre det de holdt på med så fort som mulig, slik at de kunne forte seg å gjøre noe annet etterpå. Selv var han usynlig. En julenisse i en handlegate. I desember.

Mellom ham selv og de automatiske dørene til kjøpesenteret hadde noen plassert en stor, svart hund. Den stod bundet fast til en stolpe og luktet våt pels. Den skalv. Figuren i nissedrakt var ikke spesielt mye varmere selv, der han stod og hutret mens våt snø virvlet rundt ham. Vindkastene gjorde at snøen tilsynelatende falt like mye oppover som nedover.

"Unnskyld?" spurte en stemme bak ham. Nissen erstattet raskt ansiktsuttrykket sitt med et jovialt smil, før han snudde seg rundt akkurat tidsnok til å få en steinhard snøball midt mellom øynene. Han vaklet bakover og lente seg tungt mot utstillingsvinduet. Vinduet vibrerte faretruende, og et langt sekund var han overbevist om at det kom til å knuse. Det svartnet for øynene hans, og i det han sank på kne ble latteren som hadde fulgt tett etter snøballen avbrutt av en lys guttestemme "Faen, han blør jo. Kom, vi stikker!"

Viktige Mennesker hastet forbi den skadeskutte nissen, travelt opptatt med å ikke legge merke til Mindre Viktige Mennesker. Et Ikke Veldig Viktig Menneske med gjennomvåte knær og blod på nesen reiste seg sakte. En liten jente klemte seg inntil moren sin mens hun stirret på den pjuskede og blodige nissen. "Mamma, hvorfor er julenissen møkkete?" spurte hun ute å ta øynene fra ham. Kvinnen hun gikk sammen med kastet et blikk mot nissefiguren, før hun svarte "det der er ikke julenissen, lille venn."

Mannen som Ikke Var Julenissen kjente plutselig at kulden i kroppen ble erstattet med en brennende hevnlyst mot den lille jenta, kvinnen, mot gutten med snøballen og alle de andre Viktige Menneskene på samme måte som de selv fylte denne mørke desemberkvelden. En usynlig stemme ropte "Solgt!" i det han tenkte at hvis han kunne solgt sjelen sin for å gi de hva de fortjente, så hadde han gjort det.

De fleste som så det, mente den store glassruten eksploderte helt uten forvarsel. I ettertid kunne et øyenvitne fortelle at det skjedde noe rart med julemusikken som rant ut av høyttaleranlegget utenfor kjøpesenteret like før det skjedde. Skulle man tro et sitat fra politirapporten, beskrev vedkommende det som om "Musikken gikk over i en fandenivoldsk moll, det var som julekveldsvisa fra helvete".  Et annet vitne sa han hadde sett en mann i nissedrakt lene seg mot vinduet et par minutter tidligere, og mente dette kanskje hadde svekket ruten. Mannen ble ikke funnet.

Hvorfor vinduet eksploderte utover på denne måten, eller hvordan det kunne ha seg at snøen smeltet over et stort område, var det ingen som kunne svare på. På tross av at glass fra ruten var spredd over et område på nesten femti meter, var det mirakuløst nok kun tre personer som ble truffet. En ung gutt, en liten jente og hennes mor.

Jeg tror hun smiler

Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.

Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.

Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.

Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.

Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.

Smiler hun?

Jeg tror hun smiler.

Del 3: Søndag 3.juli 2011 kl 21:07

Husker du første gang vi møttes? Det gjør jeg.

Jeg husker et vinglass. Jeg husker rødvin. Jeg husker en dyprød, perfekt dråpe som glir sakte nedover utsiden av et glass, runder buen ned mot stetten. En vakker dråpe som stopper mot duken som er lagt over et billig plastbord. En gustengrå overflate stanser en reise som kunne forandret verden. Vi fulgte den med øynene begge to, inntil dråpen brått stoppet sin ferd og blikkene våre møttes.

Gjestene som diskuterte det i ettertid, mente at jeg fikk øye på deg tilfeldig på vei gjennom restauranten. Jeg  sakket farten først når jeg nærmet meg bordet ditt. Du satt der alene. Studerte dråpen med rødvin som akkurat hadde begynt sin lille reise. Jeg stanset opp inntil deg og vinglasset ditt, studerte dråpens fall sammen med deg. Du må ha merket at jeg stod der, men blikket ditt forlot ikke dråpen. Da våre blikk til slutt møttes smilte du trist, nesten som om ventet på meg. Som om hele ditt liv var opptakten til dette øyeblikket.

"Hei fremmede."
"Hei."
"Hva kan jeg hjelpe deg med?" du så spørrende opp på meg, men blikket ditt var lekent.
"Er denne stolen muligens ledig? Kan jeg sette meg?" spurte jeg og satte meg uten å vente på svar.
"Vel?"
Du så fortsatt på meg. Jeg ventet noen sekunder før jeg fortsatte. Jeg hadde ventet så inderlig lenge på dette øyeblikket, og nå var ventingen endelig over.
"Jeg har en historie å fortelle deg, Cecilie," sa jeg mens jeg studerte den lille flekken som en gang hadde vært en dråpe med vin.

Du så forfjamset, nesten litt skremt på meg. Du rettet deg opp i stolen og så rundt deg. Som for å forsikre deg om at du fortsatt var i en restaurant full av folk, trygg mot eventuelle farer. De andre i restauranten pratet, spiste og lo. Slepte sine ubetydelige liv etter seg, totalt uvitende om at de snart ville bli revet ut av boblen de hadde for vane å pakke inn hodet sitt i. Blikket ditt hadde ikke lenger spor av lekenhet når det vendte tilbake til meg. Det var som om du på et eller annet nivå forstod at de øvrige gjestene ikke spilte noen som helst rolle. Du kunne like gjerne stått midt i en ørken, uten annet enn sandkorn som tilskuere. Med en blå, ubrutt himmel fra horisont til horisont. En dødelig sol stekende midt på himmelen.

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.


Del 2

Del 2: Søndag 3.juli 2011 kl 21:14

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.
"Jeg tror ikke jeg forstår," svarte du - du var redd nå. Jeg kunne lukte det.
"Jeg har fulgt etter deg Cecilie. Du er den utvalgte. Du skal bli min, Cecilie."

Jeg løftet blikket og så deg rett inn i øynene. Du skjøv stolen fra bordet og holdt på å snuble baklengs. Den lette plaststolen tippet og falt mot gulvet. Jeg satt og du stod, likefullt krympet du deg. Øynene dine var vidunderlige. Vidåpne og blanke av skrekk.

"Hold deg unna meg din syke faen! Hvis jeg ser deg igjen skal jeg sørge for at du havner i fengsel og aldri ser dagslys igjen! Kom deg til helvete vekk fra meg!" Hun nærmest skrek det siste, mens hun tok enda et par skritt bakover. Flere av gjestene snudde seg og stirret. Mannen løftet glasset og drakk opp vinen i en lang slurk, før han reiste seg. Han var kledd i en mørk dress av ukjent merke, hvit skjorte og et tynt, sort slips. Hans gyllenbrune hår var gredd pent mot høyre side. Lakkskoene blankpolerte. Nesten som en begravelsesagent.

Jeg satt stolen på plass inn mot bordet før jeg snudde meg mot deg.
"Gleder du deg ikke til å dø? Det gjør jeg. Døde mennesker ser så fredelige, så perfekte ut. Et naturens under, som vi av en eller annen grunn frykter, flykter fra. Vi sørger over at våre kjære taper sitt ubetydelige, svake liv. Hvordan kan vi overse at de vinner den fantastiske kraften de manglet for å stå i mot verdens forferdeligheter mens de levde? Uansett hva noen gjør, uansett hva som skjer så er de nå med ett upåvirkelige."

Jeg så meg om som for å inkludere alle gjestene i samtalen, gjestene som nå satt og stirret på meg med åpen munn. Jeg bøyde meg frem og tok opp vinglasset ditt, studerte det.

"Døden er i sannhet en gave."

Jeg flyttet blikket tilbake til deg, og kjente munnen min forme et fordreid smil før jeg åpnet munnen og stakk ut en lang, fuktig tunge. Jeg holdt tungen stille mens jeg beveget glasset sakte nedover slik at tungen visket ut stripen fra vindråpen. Så slapp jeg glasset.

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet, og segnet om som en filledukke.


Del 1

Del 1: Mandag 4.juli 2011 kl 04:31

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet fremover og segnet om som en filledukke.

Hun åpnet øynene, men pupillene hennes reagerte ikke. Hun var innhyllet i stummende mørke, og ble med ett usikker på om hun virkelig hadde åpnet øynene. Hun satt lent mot noe (en kald vegg, mur eller betong), og armene pekte ut på hver side av kroppen. Noe strammet rundt håndleddene. Hun løftet den høyre armen for å kjenne seg rundt venstre håndledd, men bevegelsen ble hindret nesten umiddelbart. Det samme skjedde med venstre arm. Et rep eller lignende var tydeligvis bundet rundt begge håndleddene hennes, og forhindret henne i å flytte armene mer enn noen centimeter nærmere kroppen.

"Sitter du godt, Cecilie?" Hun oppfattet stemmen som så fullstendig fylt av ondskap at hun var sikker på at hun skulle dø av skrekk. Hele kroppen hennes stivnet, og det tok bare brøkdelen av et sekund å identifisere stemmen. Den tilhørte selvfølgelig mannen som hadde kommet bort til henne i restauranten. Et dyreaktig hyl flerret mørket og skremte henne på ny, før hun forstod at den kom fra et sted langt nede i hennes egen hals.

Hun visste ikke hvor lang tid hun brukte på å få kontroll over skjelvingen i kroppen og panikken som brant inni henne. Hun må ha skreket høyt og lenge, men hadde ingen bevisst erindring av dette.

Etter en stund våget hun å åpne øynene igjen, men alt var like mørkt som før. Hun trodde hun kunne høre ham puste, men var ikke sikker. Hun satt og lyttet intenst en stund, og klarte etterhvert å få kontroll over sin egen pust. Hun fuktet leppene, og trakk pusten.

"Hallo?" stemmen hennes var hes og svak. Hvor lenge hadde hun egentlig vært her? Det føltes som om hun ikke hadde drukket på en uke.

"Hei kjære," svarte en stemme noen centimeter fra det høyre øret hennes. Hun skrek og gjorde et panisk forsøk på å kaste seg til siden, men repet grov seg umiddelbart inn i begge hendene. Hun ble hengende sidelengs, halvveis fremoverlent. Som om en marionette forgjeves hadde forsøkt å slite seg løs fra sin herre. Alle musklene i kroppen hennes var i helspenn og pusten gikk i korte, hese gisp.

Til høyre for henne hørtes en munter latter et sted i det ugjennomtrengelige mørket.

Fremmedfrykt

Jeg vet at de er der ute. De driver gatelangs, voldtar, dreper. Lemlester. De Fremmede. De har invadert oss, tatt fra oss byen vår. Ja, snart er hele landet i de onde klørne deres. Jeg tør ikke lenger bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. I mørket er de nemlig nesten umulig å få øye på. Da ser de til forveksling ut som.. oss.

Noen sier at de ikke er farlige. At de må assimileres. De har opplevd fæle ting, fortelles det. Vi er egentlig ikke så forskjellige, selv om de ser annerledes ut. Jeg lar meg selvfølgelig ikke lure av slike løgner.

Du vet det du også, så du behøver ikke ta den tonen med meg. Jeg er ikke gal, kan jeg fortelle. Når du ligger voldtatt og skamslått i en bakgate, så foreslår jeg at du ringer meg. Så kan vi diskutere om de er farlige eller ikke. Da kan vi diskutere om de tilfører samfunnet vårt noe positivt, mens du ligger der med blod rennende fra underlivet.

I mellomtiden holder jeg meg her. Bak persiennene. Dessverre kan ingenting holde dem ute. Hver eneste natt kommer de til meg. De fremmede. I tankene mine voldtar de meg etter tur, slik jeg vet de vil gjøre hvis de hadde fått sjansen til det.

Når jeg slukker lyset legger de seg lydløst ned i sengen min, helt inntil meg. Håret reiser seg på hodet mitt i det jeg kjenner pusten deres mot nakken min, og jeg kniper øynene så hardt igjen at det begynner å prikke for øynene mine. Stålsetter meg mot det jeg vet vil komme.

Først mange timer senere tvinger de første strimene av varme seg inn mellom persiennene. Solen farger øyelokkene mine røde, og det er ikke lenger mørkt. Med mørket forsvinner også De Fremmede. Jeg er alene på ny.

Jeg trekker pusten dypt og kjenner panikken slippe. Tvinger de knyttede nevene til å åpne seg. Forsøker å få krampen i kjeven til å slippe taket. Forsøker å overbevise meg selv om at ingen kan nå meg. Her er jeg trygg. Bak fire sikkerhetslåser og en pute.

He gave me the finger on I-95

so the other day I was driving down the I-95 when I spotted a guy in my rear view mirror giving me the finger as I changed lanes in front of him so I calmly forced his truck off the road and politely accepted the gift he had presented and took it home with me I stored it in my refrigerator and today is my birthday so I am going to celebrate with a special meal

it looks just delicious

En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.

Hjernen er alene (Del 2)

Del 1 finner du her

Dine bare føtter mot den myke løperen i trappen skjærer lett gjennom lyden av blod som fortsatt bruser i øregangene mine. Jeg snur meg rolig og ser opp på deg. Du har på deg nattkjolen du fikk av meg. Jeg smiler. Trærne utenfor lener seg gjennom det åpne vinduet og smiler sammen med meg. Munnen din beveger seg, men jeg hører bare føttene dine slå mot trappetrinnene mens du fortsetter nedover. Tramp, tramp, tramp. Jeg står nederst i trappen, sperrer veien. Du stopper. Tårer renner i strie strømmer nedover kinnene dine. Du roper etter hjelp, men ingen kommer løpende. Jeg tror kanskje jeg kan høre den rislende lyden av tårene dine. Du faller på kne foran meg, og i det du ser opp på meg får vi øyekontakt.

"Du vet ikke hva du gjør, du må høre på meg! Legg fra deg pistolen, vær så snill. Hva er det du vil ha, hva er det du vil meg? Kan du ikke bare gå igjen, bare gå!"
"Jeg har med noe til deg," svarer jeg rolig og vifter med revolveren.
"Jeg tok den med for din skyld."
"Å Herregud, Vær så snill, legg den fra deg du må høre på meg!" du holder rundt bena mine nå.
Løfter armene og grafser halvhjertet etter revolveren. Jeg sparker deg så hardt at du letter og lander et lite stykke opp i trappen. Armen din vikler seg på et eller annet vis fast mellom to av stolpene til rekkverket. Denne gangen hører jeg stemmen din. Du skriker til lungene er tomme for luft, før du hiver etter pusten. Smerten og hatet i ansiktet ditt er så sterkt at jeg må snu meg bort et øyeblikk. Når jeg ser på deg igjen er du på vei mot meg. Den utstrakte venstrehånden din er bare noen centimeter fra ansiktet mitt, formet som en klo. Den høyre armen står i en merkelig vinkel fra albuen og ned. Jeg tar raskt to skritt tilbake, hever revolveren og tømmer magasinet.

Når jeg på ny får kontroll over tankene ligger du stille. Nattkjolen din er gjennomtrukket av blod. Øynene dine er lukket. Jeg lener meg forsiktig frem, setter meg ned, og kan se at øyelokkene dine fortsatt er våte av tårer. Jeg kjenner en svak, vond følelse i magen noen sekunder mens jeg studerer ansiktet ditt. Noe inni meg forsøker å fortelle meg noe, men det glipper. Jeg smiler, reiser meg og går tilbake til sofaen. Setter meg ned. Tar på meg skoene. En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingen svarer. Ingen kommer løpende. Hjernen min sitter alene igjen og lytter til en enslig tanke som sakte svinner hen.

Hjernen er alene (Del 1)

En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingenting knuser. Ingen kommer løpende. Hjertet mitt sitter alene igjen og lytter til sitt eget ekko, som sakte svinner hen.

Jeg reiser meg og skrur på tven før jeg går ut. Jeg låser døren forsvarlig etter meg. Utenfor står en postkasse og stirrer stygt på meg. Den er rød. Den er full. Tøm meg, sier blikket den sender meg, men jeg tør ikke. Jeg vet ikke hva den røde postkassen skjuler. Jeg går forbi uten å se på den. Skrittene mine slår mot fortauet når jeg går nedover gaten.

Tramp, tramp, tramp sier joggeskoene mine. Ørene mine fylles av støyen blodårene mine lager når blodet bruser gjennom dem i høy hastighet. Hjertet mitt slår hardt. Jeg er sikker på at du kan se det gjennom den grå vindjakken min. Men du kan ikke se revolveren jeg har stukket ned i beltet. Så gjennomsiktig er ikke jakken. Men frykt ikke, når tiden er inne skal jeg dra ned glidelåsen, og vise den til deg. Du skal få se. Du skal få ta del i den.

Jeg står utenfor huset ditt nå. Huset ditt sover. Persiennene er trukket for. Ingen avslørende strimer av lys flyter ut av vinduene. Noen fortjener et besøk. Jeg snur meg og ser avtrykkene i gresset. Fotspor i det fuktige gresset langs grusgangen opp til døren. Så fort solen står opp og duggen tørker, vil gresset reise seg igjen. Da vil ingen se at du har hatt besøk. Postkassen din er tom. Den sover, og kan ikke sladre. Jeg har en nøkkel i lommen min som passer i låsen, men jeg bruker den ikke. Persiennene dine er trukket for. Ved inngangspartiet står en hagebusk i en stor krukke. Jeg løfter den opp og vipper den inn gjennom det store stuevinduet. Jeg beundrer den store flaten som eksploderer i en kakafoni av singlende glass, avbrutt av en dyp, hul lyd i det krukken treffer parketten innenfor.

Etter å ha summet meg litt, lener jeg meg inn og river ned persiennen før jeg klatrer forsiktig over vinduskarmen. I det jeg titter opp, skimter jeg en skygge som forsvinner bak hjørnet på toppen av trappen til andre etasje. Har du kjent meg igjen enda? Jeg registrerer fraværende at jeg står i en liten haug med fuktig jord fra den knuste krukken. Jeg forsøker å tørke av skoene på stueteppet. De blir ikke helt rene, så jeg tar de av. Setter de pent fra meg ved enden av sofaen. Jeg lukker øynene og klemmer hånden rundt revolveren så hardt at knokene blir hvite.

Del 2 finner du her