Glad ingen ser meg

Jeg er glad ingen ser meg

For nå bærer jeg en hemmelighet som

ingen må få øye på

En liten kopi av oss to

Nå er vi var.

Du avbryter krangelen vår med en sint armbevegelse, roper at du aldri har elsket meg. Ordene treffer meg i mellomgulvet. I det jeg stotrer frem at jeg ikke forstår, svarer du tørt at det har jeg aldri gjort.

Jeg trygler deg om å bli, la oss snakke sammen insisterer jeg. I tankene klamrer jeg meg fast til kjolen din og blir slept langs parketten på vei mot utgangsdøren. I virkeligheten står jeg urørlig. 

Tusen spørsmål forsøker å presse seg frem mellom leppene mine, men de forblir ubesvart. Utenfor finnes ingen som kan svare. I etasjen under spiller noen sangen vår, mens jeg gråter stille. 

Foto: Thorbjørn

He ain't heavy, he's my brother.

Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.

Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.

Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.

Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.

Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.

Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.

Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.

Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.

Ich liebe Dich

nicht.

Glad

Det er nok best at vi bor hver for oss en stund, sa du forsiktig.
Ja, det er nok så best som det kan få blitt, svarte jeg hardt.

Nå, noen måneder senere sitter jeg her og overbeviser meg selv om at det er kjempebest. For et par uker siden hadde jeg bursdag, og du glemte å gi meg presang. Jeg så en gang en kalender, hvor det stod noe slikt som at kjærlighet er å huske andres bursdager. Da jeg leste det, synes jeg det var en litt urettferdig ting å si. Hvis jeg glemmer en bursdag er det ikke på grunn av mangel på kjærlighet, men mangel på hukommelse. Jeg er bare glemsk. Men nå som jeg ble glemt selv, tror jeg kanskje det var noe i sitatet likevel.

Jeg har det uansett mye bedre nå. Nå kan jeg bare sitte her og være glad for alt jeg slipper.

Glad for at jeg slipper å varme et annet menneske som tilfeldigvis passer perfekt i armkroken min.
Nå kan jeg ha all varmen min her hos meg. 

Glad for at jeg slipper å være så nær noen at de fullfører setningene mine.
Nå kan jeg si setningene helt selv. 

Glad for at jeg slipper å få slitsomme latterkramper av dumme vitser.
Vitser som bare jeg og én til forstår. 

Glad jeg slipper gå og tenke på et annet menneske hele tiden.
Mer enn jeg tenker på meg selv. 


Glad.

Røde tallerkner

På det stilfulle kjøkkenbordet med blanke, rette aluminiumsben er det dekket på til to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Rent. Ubrukt. Ingen sitter ved bordet. Ved siden av står et lavt sybord fra sekstitallet med en stor bukett rosa peoner i en gjennomsiktig vase. Den deler plass med et innrammet bilde av en baby i stripete genser. Babyen smiler. Det grå lyset fra vinduene gir rommet et fargeløst, dødt preg. Suset fra regnet sloss med trafikkstøyen utenfor. Panelgardinene henger rett ned, til tross for at det er åpne vinduer i begge ender av leiligheten. Tre kubbelys i forskjellige rødtoner står på et firkantet, sort fat på stuebordet. De er ikke tent.

Jeg går inn på soverommet. Dyna ligger sammenkrøllet på den ene siden av sengen, og jeg synes fortsatt jeg kan se fordypningen der du lå. Jeg lukker øynene og ser deg ligge på magen i senga. Det lange, mørke håret flommer nedover ryggen din. Du smiler mykt i søvne. Bar fra rompa og opp. Det er slutten av juni, varmt og klamt. Du forsvant omtrent samtidig som regnet kom. Jeg så ingenting i øynene dine da du gikk. Borte var det lekne blikket som fanget meg, hypnotiserte meg til å invitere deg hjem. De varme, grønne øynene og det myke smilet var erstattet av grå øyne og stramme lepper.

Etter at du gikk begynte jeg mekanisk å rydde opp i stua og kjøkkenet. Når alle flater var tomme og klinisk rene, dekket jeg igjen på for to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Jeg latet som om jeg dekket på til oss, men jeg visste at jeg aldri ville se deg igjen.

Etter deg blir ingenting som før. Etter i natt blir ingenting det samme.

Likevel dekker jeg bordet, for jeg vet allerede nå at innen kvelden er omme vil jeg sitte her med en ny jente ovenfor meg. Jeg vil studere ansiktet hennes mens hun drikker rødvin. Jeg vil lure på hva hun hadde sagt hvis jeg fortalte henne at en annen kvinne hadde drukket av det samme glasset for mindre enn tjuefire timer siden. I det jeg bærer henne inn på soverommet og legger henne forsiktig ned i sengen, vil jeg stenge ute alle bevisste tanker. Jeg vil konsentrere meg fullt og helt om henne. Innen natten er omme vil hun være forelsket i meg. Hun vil vite med sikkerhet at hun har funnet mannen i sitt liv.

Dermed blir jeg nødt til å fortelle henne det samme som jeg fortalte deg, og snart vil også hennes øyne slukne. Informasjonen har vanligvis en lammende effekt. Det er ingen som eksploderer av sinne, ingen som faller hikstende sammen med sminke og tårer rennende nedover kinnene.

Forskjellen denne gangen er at nå har også mine øyne sluknet.

Nå er også mine øyne grå.

Muren

Øynene hennes var enda lysere blå enn vanlig, og smilet kjøligere. Forandringen var umerkelig men åpenlys. Kroppsholdningen identisk, men likefullt forandret. Det var tydelig at ingenting i hele verden kunne påvirke henne i dag. Hun var forberedt på alt. Jeg hadde ikke forventet å sitte her alene, men nå gjorde jeg det - til tross for at vi satt her begge to. Hun hadde akkurat satt tilbake trillebåren etter å ha bygget en høy, ugjennomtrengelig mur mellom oss. Jeg visste hun var bak den et sted, men det hjalp meg ingenting. Det var umulig å trenge gjennom til henne nå.

Jeg forsøkte likevel, ropte til henne over muren. Forsøkte å forklare hva jeg følte, hva jeg mente med alt det dumme jeg sa i går. Hun nikket og var enig, svarte at hun forstod. Jeg skjønner hva du mener, sa hun. Den kjølige, reserverte kjernen i øynene hennes fortalte en annen historie. Du kan ikke såre henne nå, sa øynene. Nå har vi bygget en mur som beskytter henne. Du kan ikke lenger komme nær henne. Du kan ikke komme hit og vise frem din egen usikkerhet, skape et speilbilde av den hos henne, slik du gjorde i går. Vi vet at det er det du kom for. Du vil fore henne med tvil og uoppnåelige fremtidsutsikter. Du vil fortelle at du vil, men ikke tør. Du vil tvinge henne til å ta valg du ikke selv har mot til å takle.

Hun snudde seg vekk. Så ut i luften. Jeg lente meg litt frem, forsøkte å få øyekontakt. Forgjeves. Jeg bestemte meg for å ignorere de tause beskyldningene hennes. Men er vi fortsatt sammen da eller? Spørsmålet som skulle være lett og henslengt, ble kleint og bittert.

Svaret kom aldri.

Støvkorn

I lyset fra kjøkkenlampen kunne jeg se en million små støvkorn virvle rundt hodet hennes. Hun blunket, og lufttrykket fra øyevippene hennes skapte et kaos av forvirrede partikler. Det ene øyeblikket hadde de et klart mål i livet, det neste hadde en voldsom virvelvind snudd dem opp ned og kastet dem avgårde i stikk motsatt retning - Gud alene visste hvor de nå ville ende.

Ville de kanskje omsider kile en kjekk ung mann på nesen, og fremprovosere et nys? Ville en vakker jente som tilfeldigvis stod i nærheten fnise litt, og si prosit? I så fall kunne han smile, takke og kanskje introdusere seg. Spørre om hun ville ha en kopp kaffe. Selvfølgelig ville hun takke ja, og før hun visste ordet av det ville de være hodestups forelsket.

Et par år senere får de en datter som selvfølgelig viser seg å være like slående vakker som sin mor, og like lynende intelligent som sin far. Piken hopper paradis, erter gutter, faller på sykkel og skrubber knærne som alle andre barn. På konfirmasjonsbildet hennes har hun på seg lette sommersko, hvite strømper og en rød silkekjole uten ermer. På hodet har hun en hvit hatt med bred brem. Smilet hennes er skinnende hvitt, og maisolen skinner i de lattermilde, kastanjebrune øynene. Et lykkelig barn. Jeg husket hvor stolt jeg var når jeg så konfirmasjonsbildet, og tenkt at dette er min datter. Hun har jeg skapt.

En kveld den lykkelige piken kommer hjem, hører hun stemmer fra kjøkkenet. Stemmene har en tone piken aldri har hørt før. Omrisset av en halvvoksen, spinkel kropp tegner seg i ytterdøren. Kveldssolen treffer nakken hennes, men varmen fra solstrålene mister all effekt i det morens knapt hørbare stemme gir gjenlyd i hodet hennes.

Jeg har truffet en annen.