Nå er vi var.

Du avbryter krangelen vår med en sint armbevegelse, roper at du aldri har elsket meg. Ordene treffer meg i mellomgulvet. I det jeg stotrer frem at jeg ikke forstår, svarer du tørt at det har jeg aldri gjort.

Jeg trygler deg om å bli, la oss snakke sammen insisterer jeg. I tankene klamrer jeg meg fast til kjolen din og blir slept langs parketten på vei mot utgangsdøren. I virkeligheten står jeg urørlig. 

Tusen spørsmål forsøker å presse seg frem mellom leppene mine, men de forblir ubesvart. Utenfor finnes ingen som kan svare. I etasjen under spiller noen sangen vår, mens jeg gråter stille. 

Foto: Thorbjørn

Tid.

Hun studerer sekundviseren. Ett sekund. To. Seksti. Minuttviseren flytter seg. Ett hakk. To. Seksti. Den lille viseren som signaliserer at én time av livet hennes er borte, flytter seg motvillig.

Timen er borte, men ikke forgjeves. På et eller annet plan registrerer hun at viserne flytter seg, men øynene hennes ser gjennom klokken. Tankene hennes omfavner hvert sekund av hennes eksistens. Klemmer hvert øyeblikk. Tungsinn, sjalusi eller sinne finner hun ikke plass til. Tar hun seg ikke råd til.

Likevel kommer søvnen lett. Når lyset forlater henne, og dag gir rom for kveld, når kroppen hennes forteller henne at nok er nok, da vet hun at dagen ikke har mer å gi. Hver morgen våkner hun uthvilt. Klare, blå øyne åpner seg og møter en ny dag. Beundrer himmelen i det gardinene skyves til side. Regntunge skyer og strålende sol hilses med samme, glitrende smil.

Etter å ha kjærtegnet skyene med øynene, lukker hun dem et øyeblikk. Lytter til regndråpenes flukt nedover vinduet, eller kanskje de knakende lydene av blikkplatene på taket som utvider seg etterhvert som de varmes opp av solen.

Så lenge øynene er lukket, kan hun vifte med tærne, flakse med armene. Tvinne tomlene. I det hun åpner dem igjen, er et lite univers av støvkorn det eneste som beveger seg i stripene av sol som faller over sengen hennes. Ingen tær. Ingen tomler. Hun synes hun kan se at pusten hennes løfter magen hennes opp og ned, men kjenner det ikke.

For alt hun vet har selve tiden trukket sitt siste pust. Av en eller annen grunn har alt stoppet opp, og hun henger fast i universets siste øyeblikk. Det er den eneste logiske forklaringen hun kan finne.

Men til slutt løfter hun blikket. Slik hun gjorde i går. Og dagen før. Og dagen før det.

Der oppe på veggen, der henger den. Det mekaniske vesenet som med sin utrettelighet forsikrer henne om at tiden kanskje ikke flyr, men den står heller ikke stille. Den beveger seg fremover med en umenneskelig besluttsomhet.

Et sekund blir til to.

To sekunder blir til seksti.

Til slutt lukker øynene igjen. Så tar hun seg råd til litt tungsinn, likevel.

Ticket To Heaven

På forhånd hadde jeg trodd at jeg skulle falle til ro etter at jeg hadde bestemt meg. At beslutningen skulle fjerne skjelvingene, tårene. Faktisk ble det bare verre. Mye verre.

Nå ligger kniven på gulvet, og blodet flommer ut fra håndleddet mitt. Pulserer. Det gjør jævlig vondt, og jeg gråter ukontrollert. Sjangler rundt i stua og søler blod på stueteppet. Dø da, for helvete! Jeg skriker høyt og kaster meg inn i veggen, faller om på gulvet. Følelsen av å ha gjort noe jeg ikke kan ta tilbake treffer meg som en slegge, og jeg blir om mulig enda mer livredd.

Jeg vrir meg rundt og ser på refleksjonen av meg selv i stuevinduet. Det er mørkt utenfor. Det er det her også, tenker jeg, uten helt å forstå hva jeg mener. Jeg peker på meg selv i vinduet. Nå er du royally fucked, som de sier på nynorsk. Du har gjort mye dumt i ditt liv, men det er ingenting sammenlignet med dette. Jeg forsøker å le, men gråter bare enda mer.

Jeg begynner å bli svimmel. Jeg tenker på mamma. Jeg tenker på begravelser. Høst.

Jeg forsøker å huske hvorfor jeg ønsket å dø, men klarer det ikke. Jeg lukker øynene. Forsøker å smile litt, men munnvikene lystrer ikke.

Svimmelheten er i ferd med å ta overhånd. Det renner fortsatt blod nedover hånden min. Dødsangsten tar kvelertak på meg bakfra. HELVETE! Jeg forsøker å stoppe blodet, klemmer rundt håndleddet med den andre hånden, men blodet presser seg ubønnhørlig ut mellom fingrene mine. Hvert fiber i kroppen min skriker til meg. Få det til å stoppe, skriker de. Jeg klarer ikke, skriker jeg tilbake.

Jeg klarer ingenting, hvisker jeg.

Det er for sent nå.

Støvkorn

I lyset fra kjøkkenlampen kunne jeg se en million små støvkorn virvle rundt hodet hennes. Hun blunket, og lufttrykket fra øyevippene hennes skapte et kaos av forvirrede partikler. Det ene øyeblikket hadde de et klart mål i livet, det neste hadde en voldsom virvelvind snudd dem opp ned og kastet dem avgårde i stikk motsatt retning - Gud alene visste hvor de nå ville ende.

Ville de kanskje omsider kile en kjekk ung mann på nesen, og fremprovosere et nys? Ville en vakker jente som tilfeldigvis stod i nærheten fnise litt, og si prosit? I så fall kunne han smile, takke og kanskje introdusere seg. Spørre om hun ville ha en kopp kaffe. Selvfølgelig ville hun takke ja, og før hun visste ordet av det ville de være hodestups forelsket.

Et par år senere får de en datter som selvfølgelig viser seg å være like slående vakker som sin mor, og like lynende intelligent som sin far. Piken hopper paradis, erter gutter, faller på sykkel og skrubber knærne som alle andre barn. På konfirmasjonsbildet hennes har hun på seg lette sommersko, hvite strømper og en rød silkekjole uten ermer. På hodet har hun en hvit hatt med bred brem. Smilet hennes er skinnende hvitt, og maisolen skinner i de lattermilde, kastanjebrune øynene. Et lykkelig barn. Jeg husket hvor stolt jeg var når jeg så konfirmasjonsbildet, og tenkt at dette er min datter. Hun har jeg skapt.

En kveld den lykkelige piken kommer hjem, hører hun stemmer fra kjøkkenet. Stemmene har en tone piken aldri har hørt før. Omrisset av en halvvoksen, spinkel kropp tegner seg i ytterdøren. Kveldssolen treffer nakken hennes, men varmen fra solstrålene mister all effekt i det morens knapt hørbare stemme gir gjenlyd i hodet hennes.

Jeg har truffet en annen.