Del 3: Søndag 3.juli 2011 kl 21:07

Husker du første gang vi møttes? Det gjør jeg.

Jeg husker et vinglass. Jeg husker rødvin. Jeg husker en dyprød, perfekt dråpe som glir sakte nedover utsiden av et glass, runder buen ned mot stetten. En vakker dråpe som stopper mot duken som er lagt over et billig plastbord. En gustengrå overflate stanser en reise som kunne forandret verden. Vi fulgte den med øynene begge to, inntil dråpen brått stoppet sin ferd og blikkene våre møttes.

Gjestene som diskuterte det i ettertid, mente at jeg fikk øye på deg tilfeldig på vei gjennom restauranten. Jeg  sakket farten først når jeg nærmet meg bordet ditt. Du satt der alene. Studerte dråpen med rødvin som akkurat hadde begynt sin lille reise. Jeg stanset opp inntil deg og vinglasset ditt, studerte dråpens fall sammen med deg. Du må ha merket at jeg stod der, men blikket ditt forlot ikke dråpen. Da våre blikk til slutt møttes smilte du trist, nesten som om ventet på meg. Som om hele ditt liv var opptakten til dette øyeblikket.

"Hei fremmede."
"Hei."
"Hva kan jeg hjelpe deg med?" du så spørrende opp på meg, men blikket ditt var lekent.
"Er denne stolen muligens ledig? Kan jeg sette meg?" spurte jeg og satte meg uten å vente på svar.
"Vel?"
Du så fortsatt på meg. Jeg ventet noen sekunder før jeg fortsatte. Jeg hadde ventet så inderlig lenge på dette øyeblikket, og nå var ventingen endelig over.
"Jeg har en historie å fortelle deg, Cecilie," sa jeg mens jeg studerte den lille flekken som en gang hadde vært en dråpe med vin.

Du så forfjamset, nesten litt skremt på meg. Du rettet deg opp i stolen og så rundt deg. Som for å forsikre deg om at du fortsatt var i en restaurant full av folk, trygg mot eventuelle farer. De andre i restauranten pratet, spiste og lo. Slepte sine ubetydelige liv etter seg, totalt uvitende om at de snart ville bli revet ut av boblen de hadde for vane å pakke inn hodet sitt i. Blikket ditt hadde ikke lenger spor av lekenhet når det vendte tilbake til meg. Det var som om du på et eller annet nivå forstod at de øvrige gjestene ikke spilte noen som helst rolle. Du kunne like gjerne stått midt i en ørken, uten annet enn sandkorn som tilskuere. Med en blå, ubrutt himmel fra horisont til horisont. En dødelig sol stekende midt på himmelen.

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.


Del 2

Del 2: Søndag 3.juli 2011 kl 21:14

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.
"Jeg tror ikke jeg forstår," svarte du - du var redd nå. Jeg kunne lukte det.
"Jeg har fulgt etter deg Cecilie. Du er den utvalgte. Du skal bli min, Cecilie."

Jeg løftet blikket og så deg rett inn i øynene. Du skjøv stolen fra bordet og holdt på å snuble baklengs. Den lette plaststolen tippet og falt mot gulvet. Jeg satt og du stod, likefullt krympet du deg. Øynene dine var vidunderlige. Vidåpne og blanke av skrekk.

"Hold deg unna meg din syke faen! Hvis jeg ser deg igjen skal jeg sørge for at du havner i fengsel og aldri ser dagslys igjen! Kom deg til helvete vekk fra meg!" Hun nærmest skrek det siste, mens hun tok enda et par skritt bakover. Flere av gjestene snudde seg og stirret. Mannen løftet glasset og drakk opp vinen i en lang slurk, før han reiste seg. Han var kledd i en mørk dress av ukjent merke, hvit skjorte og et tynt, sort slips. Hans gyllenbrune hår var gredd pent mot høyre side. Lakkskoene blankpolerte. Nesten som en begravelsesagent.

Jeg satt stolen på plass inn mot bordet før jeg snudde meg mot deg.
"Gleder du deg ikke til å dø? Det gjør jeg. Døde mennesker ser så fredelige, så perfekte ut. Et naturens under, som vi av en eller annen grunn frykter, flykter fra. Vi sørger over at våre kjære taper sitt ubetydelige, svake liv. Hvordan kan vi overse at de vinner den fantastiske kraften de manglet for å stå i mot verdens forferdeligheter mens de levde? Uansett hva noen gjør, uansett hva som skjer så er de nå med ett upåvirkelige."

Jeg så meg om som for å inkludere alle gjestene i samtalen, gjestene som nå satt og stirret på meg med åpen munn. Jeg bøyde meg frem og tok opp vinglasset ditt, studerte det.

"Døden er i sannhet en gave."

Jeg flyttet blikket tilbake til deg, og kjente munnen min forme et fordreid smil før jeg åpnet munnen og stakk ut en lang, fuktig tunge. Jeg holdt tungen stille mens jeg beveget glasset sakte nedover slik at tungen visket ut stripen fra vindråpen. Så slapp jeg glasset.

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet, og segnet om som en filledukke.


Del 1

Del 1: Mandag 4.juli 2011 kl 04:31

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet fremover og segnet om som en filledukke.

Hun åpnet øynene, men pupillene hennes reagerte ikke. Hun var innhyllet i stummende mørke, og ble med ett usikker på om hun virkelig hadde åpnet øynene. Hun satt lent mot noe (en kald vegg, mur eller betong), og armene pekte ut på hver side av kroppen. Noe strammet rundt håndleddene. Hun løftet den høyre armen for å kjenne seg rundt venstre håndledd, men bevegelsen ble hindret nesten umiddelbart. Det samme skjedde med venstre arm. Et rep eller lignende var tydeligvis bundet rundt begge håndleddene hennes, og forhindret henne i å flytte armene mer enn noen centimeter nærmere kroppen.

"Sitter du godt, Cecilie?" Hun oppfattet stemmen som så fullstendig fylt av ondskap at hun var sikker på at hun skulle dø av skrekk. Hele kroppen hennes stivnet, og det tok bare brøkdelen av et sekund å identifisere stemmen. Den tilhørte selvfølgelig mannen som hadde kommet bort til henne i restauranten. Et dyreaktig hyl flerret mørket og skremte henne på ny, før hun forstod at den kom fra et sted langt nede i hennes egen hals.

Hun visste ikke hvor lang tid hun brukte på å få kontroll over skjelvingen i kroppen og panikken som brant inni henne. Hun må ha skreket høyt og lenge, men hadde ingen bevisst erindring av dette.

Etter en stund våget hun å åpne øynene igjen, men alt var like mørkt som før. Hun trodde hun kunne høre ham puste, men var ikke sikker. Hun satt og lyttet intenst en stund, og klarte etterhvert å få kontroll over sin egen pust. Hun fuktet leppene, og trakk pusten.

"Hallo?" stemmen hennes var hes og svak. Hvor lenge hadde hun egentlig vært her? Det føltes som om hun ikke hadde drukket på en uke.

"Hei kjære," svarte en stemme noen centimeter fra det høyre øret hennes. Hun skrek og gjorde et panisk forsøk på å kaste seg til siden, men repet grov seg umiddelbart inn i begge hendene. Hun ble hengende sidelengs, halvveis fremoverlent. Som om en marionette forgjeves hadde forsøkt å slite seg løs fra sin herre. Alle musklene i kroppen hennes var i helspenn og pusten gikk i korte, hese gisp.

Til høyre for henne hørtes en munter latter et sted i det ugjennomtrengelige mørket.