mandag 27. juni 2011

He ain't heavy, he's my brother.


Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.

Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.

Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.

Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.

Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.

Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.

Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.

Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.


torsdag 16. juni 2011

Fremmedfrykt


Jeg vet at de er der ute. De driver gatelangs, voldtar, dreper. Lemlester. De Fremmede. De har invadert oss, tatt fra oss byen vår. Ja, snart er hele landet i de onde klørne deres. Jeg tør ikke lenger bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. I mørket er de nemlig nesten umulig å få øye på. Da ser de til forveksling ut som.. oss.

Noen sier at de ikke er farlige. At de må assimileres. De har opplevd fæle ting, fortelles det. Vi er egentlig ikke så forskjellige, selv om de ser annerledes ut. Jeg lar meg selvfølgelig ikke lure av slike løgner.

Du vet det du også, så du behøver ikke ta den tonen med meg. Jeg er ikke gal, kan jeg fortelle. Når du ligger voldtatt og skamslått i en bakgate, så foreslår jeg at du ringer meg. Så kan vi diskutere om de er farlige eller ikke. Da kan vi diskutere om de tilfører samfunnet vårt noe positivt, mens du ligger der med blod rennende fra underlivet.

I mellomtiden holder jeg meg her. Bak persiennene. Dessverre kan ingenting holde dem ute. Hver eneste natt kommer de til meg. De fremmede. I tankene mine voldtar de meg etter tur, slik jeg vet de vil gjøre hvis de hadde fått sjansen til det.

Når jeg slukker lyset legger de seg lydløst ned i sengen min, helt inntil meg. Håret reiser seg på hodet mitt i det jeg kjenner pusten deres mot nakken min, og jeg kniper øynene så hardt igjen at det begynner å prikke for øynene mine. Stålsetter meg mot det jeg vet vil komme.

Først mange timer senere tvinger de første strimene av varme seg inn mellom persiennene. Solen farger øyelokkene mine røde, og det er ikke lenger mørkt. Med mørket forsvinner også De Fremmede. Jeg er alene på ny.

Jeg trekker pusten dypt og kjenner panikken slippe. Tvinger de knyttede nevene til å åpne seg. Forsøker å få krampen i kjeven til å slippe taket. Forsøker å overbevise meg selv om at ingen kan nå meg. Her er jeg trygg. Bak fire sikkerhetslåser og en pute.


søndag 12. juni 2011

He gave me the finger on I-95


so the other day I was driving down the I-95 when I spotted a guy in my rear view mirror giving me the finger as I changed lanes in front of him so I calmly forced his truck off the road and politely accepted the gift he had presented and took it home with me I stored it in my refrigerator and today is my birthday so I am going to celebrate with a special meal

it looks just delicious