torsdag 28. april 2011

Glad



Det er nok best at vi bor hver for oss en stund, sa du forsiktig.
Ja, det er nok så best som det kan få blitt, svarte jeg hardt.

Nå, noen måneder senere sitter jeg her og overbeviser meg selv om at det er kjempebest. For et par uker siden hadde jeg bursdag, og du glemte å gi meg presang. Jeg så en gang en kalender, hvor det stod noe slikt som at kjærlighet er å huske andres bursdager. Da jeg leste det, synes jeg det var en litt urettferdig ting å si. Hvis jeg glemmer en bursdag er det ikke på grunn av mangel på kjærlighet, men mangel på hukommelse. Jeg er bare glemsk. Men nå som jeg ble glemt selv, tror jeg kanskje det var noe i sitatet likevel.

Jeg har det uansett mye bedre nå. Nå kan jeg bare sitte her og være glad for alt jeg slipper.

Glad for at jeg slipper å varme et annet menneske som tilfeldigvis passer perfekt i armkroken min.
Nå kan jeg ha all varmen min her hos meg. 

Glad for at jeg slipper å være så nær noen at de fullfører setningene mine.
Nå kan jeg si setningene helt selv. 

Glad for at jeg slipper å få slitsomme latterkramper av dumme vitser.
Vitser som bare jeg og én til forstår. 

Glad jeg slipper gå og tenke på et annet menneske hele tiden.
Mer enn jeg tenker på meg selv. 


Glad.


tirsdag 26. april 2011

Forsinket påskekrim: Treneren



Thomas stod i garderoben og skiftet. På benken ved siden av satt den nye treneren hans. Han snakket ivrig på gebrokkent norsk og virket som en hyggelig type. Han la ut om sin storhetstid på åttitallet, da han og hans bror ved hjelp av hard trening var blitt to av Russlands beste spillere. Treneren fortalte også om sin ankomst til Norge med sine kone tidlig på nittitallet. To ensomme sjeler på leting etter et bedre liv for dem begge. Det så ut til at de hadde lykkes. Alt utstyret han hadde var splitter nytt, selv joggeskoene så ubrukte ut. Basert på dette var Thomas litt bekymret for hva treningstimene kom til å koste, men heldigvis var hvertfall første time gratis. Han spurte om de skulle gå gjennom noe teori, men treneren svarte at han pleide å holde seg til praktisk trening under prøvetimen. På den måten fikk han et inntrykk av hvilket nivå Thomas lå på. Da begge var skiftet og klare gikk de ut til banen de hadde reservert og stilte seg opp på hver sin side.

De hadde bare spilt et par minutter før Thomas begynte å lure på om denne fyren virkelig hadde vært russisk mester i squash. Spillestilen hans vitnet ikke akkurat om mange år på profesjonelt nivå, og han skulle til å kommentere det da treneren plutselig løp ham rett ned. Albuen hans traff ham i brystet, og Thomas kjente bena svikte under seg. Han segnet om, og hodet hans traff parketten med et smell. Det svartnet for øynene hans nesten umiddelbart, men han rakk å innse at han var i ferd med å besvime. Han forbannet seg selv. Snuble og gå i bakken som en potetsekk mens han spilte squash? Han var ikke engang fylt førti, så man skulle tro han burde tåle såpass. Forhåpentligvis rakk treneren skaffe hjelp før det bar galt av sted.


Hun hadde giftet seg med Thomas for snart to år siden. En vakker, perfekt dag som hadde overbevist henne om de skulle dele resten av sitt liv sammen. I dag angret hun bittert. Han hadde sakte men sikkert forandret seg til en hun ikke kjente, øynene tilhørte ikke lenger den samme mannen. Hun innbilte seg til og med at fargen på øynene hans hadde blitt mørkere, til tross for at hun visste at det var umulig. Hun satt på huk i sofaen og gynget sakte frem og tilbake i et forsøk på å berolige og trøste seg selv. Begge kinnene føltes fortsatt røde og varme etter harde slag med flat hånd. Samme hånd som pleide å kjærtegne dem. Hun husket ikke lenger nøyaktig når han hadde slått henne for første gang. Tårer rant sakte uten å kjøle ned den glødende ømheten. Harmen. Skammen. Hun husket ikke engang hva krangelen hadde begynt med. Det skulle stadig mindre til før han eksploderte. Hun så bort på soveromsdøren. Under sengen lå en ferdigpakket koffert. Hadde hun bare hatt mot nok til å løfte den opp. Hadde hun bare hatt mot nok til å lukke ytterdøren stille etter seg for aller siste gang.

Dimmeren til taklyset stod på laveste innstilling, og rommet ble mykt opplyst av en rekke spotlights langs veggene. Et enslig kubbelys var tent på stuebordet. Hun kvapp til og så forskremt mot gangen. Lente seg forsiktig frem for å se. Nei, ytterdøren var fortsatt stengt. Et øyeblikk trodde hun han var kommet tilbake. Hun trakk pusten dypt og prøvde å bremse et løpsk og bankende hjerte. Hvor var mannen som pleide å si han elsket henne nå? Var han fortsatt der ute et sted? Holdt fanget inni det monsteret hun delte leilighet med? Kanskje var han det, men det betydde ingenting lenger nå. Hvis alt gikk etter planen hadde han slått henne for siste gang. På litt avstand så hun sannsynligvis ut som et forskremt lite barn, men halvåpne øyelokk og rennende sminke skjulte et blikk som glødet av trass og besluttsomhet.

 
Etter å ha skjøvet båren inn i bilen, satt ambulansepersonellet seg inn og kjørte fra stedet. Blålysene kastet flakkende lys over bygningene på begge sider av gaten, men de kjørte ikke spesielt fort. Mannen på båren hadde det ikke travelt. Han var kledd i en slitt, hvit tskjorte og sorte Adidas shorts. Ut fra lakenet som dekket ham stakk det frem et par matchende joggesko. Sorte med beige såle, for å unngå merker på gulvet når han spilte squash. Det var slett ikke uvanlig at middelaldrende menn døde av blodpropp eller lignende i slike situasjoner. Høy puls over lengre tid kombinert med et usunt, stressende liv og tette blodårer var ingen vellykket kombinasjon. Blant folkemengden som hadde samlet seg på gaten, stod en mann og tastet inn en melding på mobiltelefonen sin. Han hadde ingen bror, ingen kone og hadde aldri vært russisk mester i squash. Faktisk visste han generelt svært lite om squash, men derimot visste han nøyaktig hvordan man slår en person i brystet slik at hjertet hans stopper.


På den andre siden av byen reiste en ung kvinne seg brått opp. Telefonen hennes lyste opp og konkurrerte med den gule flammen til kubbelyset. Mannen hennes hadde selvfølgelig ringt og bestilt time med det samme han så flygebladet halvveis gjemt blant reklame, regninger og annen post på stuebordet. "Lær deg squash fra en russisk mester - gratis prøvetime!" - Han var manisk opptatt av å være best i alt, og her var en gyllen mulighet til å slå sjefen i squash. Ideen hadde dalt ned i hodet hennes nesten umiddelbart etter telefonsamtalen fra Norsk Tipping. Hun hadde vunnet nesten to hundre tusen i Lotto. Nå var halvparten gått til russeren. Lyset brant fortsatt, og det blafret svakt i flammen i det hun lukket ytterdøren etter seg. Hun så seg tilbake en siste gang, før hun løftet kofferten og gikk nedover gaten med faste skritt.


mandag 25. april 2011

Røde tallerkner


På det stilfulle kjøkkenbordet med blanke, rette aluminiumsben er det dekket på til to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Rent. Ubrukt. Ingen sitter ved bordet. Ved siden av står et lavt sybord fra sekstitallet med en stor bukett rosa peoner i en gjennomsiktig vase. Den deler plass med et innrammet bilde av en baby i stripete genser. Babyen smiler. Det grå lyset fra vinduene gir rommet et fargeløst, dødt preg. Suset fra regnet sloss med trafikkstøyen utenfor. Panelgardinene henger rett ned, til tross for at det er åpne vinduer i begge ender av leiligheten. Tre kubbelys i forskjellige rødtoner står på et firkantet, sort fat på stuebordet. De er ikke tent.

Jeg går inn på soverommet. Dyna ligger sammenkrøllet på den ene siden av sengen, og jeg synes fortsatt jeg kan se fordypningen der du lå. Jeg lukker øynene og ser deg ligge på magen i senga. Det lange, mørke håret flommer nedover ryggen din. Du smiler mykt i søvne. Bar fra rompa og opp. Det er slutten av juni, varmt og klamt. Du forsvant omtrent samtidig som regnet kom. Jeg så ingenting i øynene dine da du gikk. Borte var det lekne blikket som fanget meg, hypnotiserte meg til å invitere deg hjem. De varme, grønne øynene og det myke smilet var erstattet av grå øyne og stramme lepper.

Etter at du gikk begynte jeg mekanisk å rydde opp i stua og kjøkkenet. Når alle flater var tomme og klinisk rene, dekket jeg igjen på for to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Jeg latet som om jeg dekket på til oss, men jeg visste at jeg aldri ville se deg igjen.

Etter deg blir ingenting som før. Etter i natt blir ingenting det samme.

Likevel dekker jeg bordet, for jeg vet allerede nå at innen kvelden er omme vil jeg sitte her med en ny jente ovenfor meg. Jeg vil studere ansiktet hennes mens hun drikker rødvin. Jeg vil lure på hva hun hadde sagt hvis jeg fortalte henne at en annen kvinne hadde drukket av det samme glasset for mindre enn tjuefire timer siden. I det jeg bærer henne inn på soverommet og legger henne forsiktig ned i sengen, vil jeg stenge ute alle bevisste tanker. Jeg vil konsentrere meg fullt og helt om henne. Innen natten er omme vil hun være forelsket i meg. Hun vil vite med sikkerhet at hun har funnet mannen i sitt liv.

Dermed blir jeg nødt til å fortelle henne det samme som jeg fortalte deg, og snart vil også hennes øyne slukne. Informasjonen har vanligvis en lammende effekt. Det er ingen som eksploderer av sinne, ingen som faller hikstende sammen med sminke og tårer rennende nedover kinnene.

Forskjellen denne gangen er at nå har også mine øyne sluknet.

Nå er også mine øyne grå.


Hjernen er alene (Del 2)

Del 1 finner du her

Dine bare føtter mot den myke løperen i trappen skjærer lett gjennom lyden av blod som fortsatt bruser i øregangene mine. Jeg snur meg rolig og ser opp på deg. Du har på deg nattkjolen du fikk av meg. Jeg smiler. Trærne utenfor lener seg gjennom det åpne vinduet og smiler sammen med meg. Munnen din beveger seg, men jeg hører bare føttene dine slå mot trappetrinnene mens du fortsetter nedover. Tramp, tramp, tramp. Jeg står nederst i trappen, sperrer veien. Du stopper. Tårer renner i strie strømmer nedover kinnene dine. Du roper etter hjelp, men ingen kommer løpende. Jeg tror kanskje jeg kan høre den rislende lyden av tårene dine. Du faller på kne foran meg, og i det du ser opp på meg får vi øyekontakt.

"Du vet ikke hva du gjør, du må høre på meg! Legg fra deg pistolen, vær så snill. Hva er det du vil ha, hva er det du vil meg? Kan du ikke bare gå igjen, bare gå!"
"Jeg har med noe til deg," svarer jeg rolig og vifter med revolveren.
"Jeg tok den med for din skyld."
"Å Herregud, Vær så snill, legg den fra deg du må høre på meg!" du holder rundt bena mine nå.
Løfter armene og grafser halvhjertet etter revolveren. Jeg sparker deg så hardt at du letter og lander et lite stykke opp i trappen. Armen din vikler seg på et eller annet vis fast mellom to av stolpene til rekkverket. Denne gangen hører jeg stemmen din. Du skriker til lungene er tomme for luft, før du hiver etter pusten. Smerten og hatet i ansiktet ditt er så sterkt at jeg må snu meg bort et øyeblikk. Når jeg ser på deg igjen er du på vei mot meg. Den utstrakte venstrehånden din er bare noen centimeter fra ansiktet mitt, formet som en klo. Den høyre armen står i en merkelig vinkel fra albuen og ned. Jeg tar raskt to skritt tilbake, hever revolveren og tømmer magasinet.

Når jeg på ny får kontroll over tankene ligger du stille. Nattkjolen din er gjennomtrukket av blod. Øynene dine er lukket. Jeg lener meg forsiktig frem, setter meg ned, og kan se at øyelokkene dine fortsatt er våte av tårer. Jeg kjenner en svak, vond følelse i magen noen sekunder mens jeg studerer ansiktet ditt. Noe inni meg forsøker å fortelle meg noe, men det glipper. Jeg smiler, reiser meg og går tilbake til sofaen. Setter meg ned. Tar på meg skoene. En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingen svarer. Ingen kommer løpende. Hjernen min sitter alene igjen og lytter til en enslig tanke som sakte svinner hen.


søndag 24. april 2011

Muren


Øynene hennes var enda lysere blå enn vanlig, og smilet kjøligere. Forandringen var umerkelig men åpenlys. Kroppsholdningen identisk, men likefullt forandret. Det var tydelig at ingenting i hele verden kunne påvirke henne i dag. Hun var forberedt på alt. Jeg hadde ikke forventet å sitte her alene, men nå gjorde jeg det - til tross for at vi satt her begge to. Hun hadde akkurat satt tilbake trillebåren etter å ha bygget en høy, ugjennomtrengelig mur mellom oss. Jeg visste hun var bak den et sted, men det hjalp meg ingenting. Det var umulig å trenge gjennom til henne nå.

Jeg forsøkte likevel, ropte til henne over muren. Forsøkte å forklare hva jeg følte, hva jeg mente med alt det dumme jeg sa i går. Hun nikket og var enig, svarte at hun forstod. Jeg skjønner hva du mener, sa hun. Den kjølige, reserverte kjernen i øynene hennes fortalte en annen historie. Du kan ikke såre henne nå, sa øynene. Nå har vi bygget en mur som beskytter henne. Du kan ikke lenger komme nær henne. Du kan ikke komme hit og vise frem din egen usikkerhet, skape et speilbilde av den hos henne, slik du gjorde i går. Vi vet at det er det du kom for. Du vil fore henne med tvil og uoppnåelige fremtidsutsikter. Du vil fortelle at du vil, men ikke tør. Du vil tvinge henne til å ta valg du ikke selv har mot til å takle.

Hun snudde seg vekk. Så ut i luften. Jeg lente meg litt frem, forsøkte å få øyekontakt. Forgjeves. Jeg bestemte meg for å ignorere de tause beskyldningene hennes. Men er vi fortsatt sammen da eller? Spørsmålet som skulle være lett og henslengt, ble kleint og bittert.

Svaret kom aldri.


Hjernen er alene (Del 1)


En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingenting knuser. Ingen kommer løpende. Hjertet mitt sitter alene igjen og lytter til sitt eget ekko, som sakte svinner hen.

Jeg reiser meg og skrur på tven før jeg går ut. Jeg låser døren forsvarlig etter meg. Utenfor står en postkasse og stirrer stygt på meg. Den er rød. Den er full. Tøm meg, sier blikket den sender meg, men jeg tør ikke. Jeg vet ikke hva den røde postkassen skjuler. Jeg går forbi uten å se på den. Skrittene mine slår mot fortauet når jeg går nedover gaten.

Tramp, tramp, tramp sier joggeskoene mine. Ørene mine fylles av støyen blodårene mine lager når blodet bruser gjennom dem i høy hastighet. Hjertet mitt slår hardt. Jeg er sikker på at du kan se det gjennom den grå vindjakken min. Men du kan ikke se revolveren jeg har stukket ned i beltet. Så gjennomsiktig er ikke jakken. Men frykt ikke, når tiden er inne skal jeg dra ned glidelåsen, og vise den til deg. Du skal få se. Du skal få ta del i den.

Jeg står utenfor huset ditt nå. Huset ditt sover. Persiennene er trukket for. Ingen avslørende strimer av lys flyter ut av vinduene. Noen fortjener et besøk. Jeg snur meg og ser avtrykkene i gresset. Fotspor i det fuktige gresset langs grusgangen opp til døren. Så fort solen står opp og duggen tørker, vil gresset reise seg igjen. Da vil ingen se at du har hatt besøk. Postkassen din er tom. Den sover, og kan ikke sladre. Jeg har en nøkkel i lommen min som passer i låsen, men jeg bruker den ikke. Persiennene dine er trukket for. Ved inngangspartiet står en hagebusk i en stor krukke. Jeg løfter den opp og vipper den inn gjennom det store stuevinduet. Jeg beundrer den store flaten som eksploderer i en kakafoni av singlende glass, avbrutt av en dyp, hul lyd i det krukken treffer parketten innenfor.

Etter å ha summet meg litt, lener jeg meg inn og river ned persiennen før jeg klatrer forsiktig over vinduskarmen. I det jeg titter opp, skimter jeg en skygge som forsvinner bak hjørnet på toppen av trappen til andre etasje. Har du kjent meg igjen enda? Jeg registrerer fraværende at jeg står i en liten haug med fuktig jord fra den knuste krukken. Jeg forsøker å tørke av skoene på stueteppet. De blir ikke helt rene, så jeg tar de av. Setter de pent fra meg ved enden av sofaen. Jeg lukker øynene og klemmer hånden rundt revolveren så hardt at knokene blir hvite.

Del 2 finner du her


lørdag 23. april 2011

Støvkorn



I lyset fra kjøkkenlampen kunne jeg se en million små støvkorn virvle rundt hodet hennes. Hun blunket, og lufttrykket fra øyevippene hennes skapte et kaos av forvirrede partikler. Det ene øyeblikket hadde de et klart mål i livet, det neste hadde en voldsom virvelvind snudd dem opp ned og kastet dem avgårde i stikk motsatt retning - Gud alene visste hvor de nå ville ende.

Ville de kanskje omsider kile en kjekk ung mann på nesen, og fremprovosere et nys? Ville en vakker jente som tilfeldigvis stod i nærheten fnise litt, og si prosit? I så fall kunne han smile, takke og kanskje introdusere seg. Spørre om hun ville ha en kopp kaffe. Selvfølgelig ville hun takke ja, og før hun visste ordet av det ville de være hodestups forelsket.

Et par år senere får de en datter som selvfølgelig viser seg å være like slående vakker som sin mor, og like lynende intelligent som sin far. Piken hopper paradis, erter gutter, faller på sykkel og skrubber knærne som alle andre barn. På konfirmasjonsbildet hennes har hun på seg lette sommersko, hvite strømper og en rød silkekjole uten ermer. På hodet har hun en hvit hatt med bred brem. Smilet hennes er skinnende hvitt, og maisolen skinner i de lattermilde, kastanjebrune øynene. Et lykkelig barn. Jeg husket hvor stolt jeg var når jeg så konfirmasjonsbildet, og tenkt at dette er min datter. Hun har jeg skapt.

En kveld den lykkelige piken kommer hjem, hører hun stemmer fra kjøkkenet. Stemmene har en tone piken aldri har hørt før. Omrisset av en halvvoksen, spinkel kropp tegner seg i ytterdøren. Kveldssolen treffer nakken hennes, men varmen fra solstrålene mister all effekt i det morens knapt hørbare stemme gir gjenlyd i hodet hennes.

Jeg har truffet en annen.