tirsdag 20. september 2011

Jeg tror hun smiler


Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.

Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.

Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.

Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.

Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.

Smiler hun?

Jeg tror hun smiler.





søndag 4. september 2011

Regnet

Fjerne toner fra en gitar blandes med det evige bruset fra regnet som treffer brosteinene i gaten. Vannet som sildrer fra takrennene. Melodien bølger frem og tilbake. Av og til forsiktig, så skjør at den forsvinner bak teppet av regn, av og til kraftig som om gitaristen hadde stått rett utenfor vinduet.

Camille slipper gardinen, som faller på plass og skjuler utsikten til gaten. Skjuler utsikten til vannet som renner utrettelig nedover mot ukjent mål. Hun lukker øynene og lar tonene fra gitaren styre tankene sine. Et øyeblikk lar hun seg fange, og seiler opp og bort. Vekk fra det rå, fuktige værelset sitt til et land fylt av lys og varme. Hun klarer ikke helt å se for seg selve solen, men tviholder på et vagt minne av hvordan det føles når den varmer mot huden hennes. Nesten som følelsen av å stå helt inntil et ildsted, så nær at dampen står opp fra de våte klærne hennes. Nesten.

Det er ingen som husker nøyaktig når Regnet begynte. Det er ingen som forstår hvorfor det ikke slutter. Det har regnet siden lenge før hun ble født, men de gamle historiene om sol og tørr sand har hun hørt så mange ganger at det føles som om hun har opplevd det selv.

Innerst i en skuff på soverommet, har hun en liten eske som lå blant tingene hun fikk da faren døde. Esken er halvfull av finkornet, lys, tørr sand. Hun tar den frem hver gang hun føler seg trist eller nedfor, slik som nå. Hun åpner den, løfter opp en neve og lar sanden gli sakte mellom fingrene. Hun passer alltid på at sanden renner tilbake, mens hun holder pusten i frykt for at hun skal puste for hardt. Livredd for at noe av sanden skal gå til spille.

En annen grunn til at hun holder pusten, er at hvis hun er helt, helt stille så kan hun høre sanden. Sandkornene som drysser fra fingrene hennes lager en susende, knitrende lyd mens de renner ned i esken. Camille innbiller seg at hun kan høre suset fra mennesker som en gang i en fjern fortid har stått og gått på den samme sanden. Hvis hun konsentrerer seg, er det som om hun hører stemmene deres. Hun ser de for seg, der de står og diskuterer eller kjøpslår med solen stekende over seg. Uvitende om at sanden de står på i fremtiden vil bli sett på som sjelden vare, som en skatt.

Camille legger seg på sengen, senker hodet mot puten og holder esken med sand mot brystet. Sakte, men sikkert blir minnet av lyden fra sanden og suset fra regnet utenfor blandet sammen. Blander seg med lyden fra hennes egen pust, som blir jevnere og dypere etterhvert som hun glir over i søvnens rike.

I drømmen står hun og ser ned på de bare føttene sine. På tær som beveger seg opp og ned, som lar den deilige, varme sanden gli mellom dem. Hun løfter blikket, og oppdager at hun står på en endeløs sandslette. En gyllenrød skive er i ferd med å reise seg over en gigantisk fjellkjede i horisonten, og en fantastisk varme omfavner henne. En tørr vind kiler henne på leppene, og lokker frem et smil. Fjerne toner fra en gitar blander seg med det vare suset fra vinden som kjærtegner håret hennes.

Hun bøyer seg forsiktig ned og tar opp en neve sand. Lar den gli sakte mellom fingrene. Lytter til suset fra sandkornene. Så begynner hun å gå.