Tid.

Hun studerer sekundviseren. Ett sekund. To. Seksti. Minuttviseren flytter seg. Ett hakk. To. Seksti. Den lille viseren som signaliserer at én time av livet hennes er borte, flytter seg motvillig.

Timen er borte, men ikke forgjeves. På et eller annet plan registrerer hun at viserne flytter seg, men øynene hennes ser gjennom klokken. Tankene hennes omfavner hvert sekund av hennes eksistens. Klemmer hvert øyeblikk. Tungsinn, sjalusi eller sinne finner hun ikke plass til. Tar hun seg ikke råd til.

Likevel kommer søvnen lett. Når lyset forlater henne, og dag gir rom for kveld, når kroppen hennes forteller henne at nok er nok, da vet hun at dagen ikke har mer å gi. Hver morgen våkner hun uthvilt. Klare, blå øyne åpner seg og møter en ny dag. Beundrer himmelen i det gardinene skyves til side. Regntunge skyer og strålende sol hilses med samme, glitrende smil.

Etter å ha kjærtegnet skyene med øynene, lukker hun dem et øyeblikk. Lytter til regndråpenes flukt nedover vinduet, eller kanskje de knakende lydene av blikkplatene på taket som utvider seg etterhvert som de varmes opp av solen.

Så lenge øynene er lukket, kan hun vifte med tærne, flakse med armene. Tvinne tomlene. I det hun åpner dem igjen, er et lite univers av støvkorn det eneste som beveger seg i stripene av sol som faller over sengen hennes. Ingen tær. Ingen tomler. Hun synes hun kan se at pusten hennes løfter magen hennes opp og ned, men kjenner det ikke.

For alt hun vet har selve tiden trukket sitt siste pust. Av en eller annen grunn har alt stoppet opp, og hun henger fast i universets siste øyeblikk. Det er den eneste logiske forklaringen hun kan finne.

Men til slutt løfter hun blikket. Slik hun gjorde i går. Og dagen før. Og dagen før det.

Der oppe på veggen, der henger den. Det mekaniske vesenet som med sin utrettelighet forsikrer henne om at tiden kanskje ikke flyr, men den står heller ikke stille. Den beveger seg fremover med en umenneskelig besluttsomhet.

Et sekund blir til to.

To sekunder blir til seksti.

Til slutt lukker øynene igjen. Så tar hun seg råd til litt tungsinn, likevel.

Jeg tror hun smiler

Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.

Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.

Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.

Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.

Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.

Smiler hun?

Jeg tror hun smiler.

En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.

Røde tallerkner

På det stilfulle kjøkkenbordet med blanke, rette aluminiumsben er det dekket på til to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Rent. Ubrukt. Ingen sitter ved bordet. Ved siden av står et lavt sybord fra sekstitallet med en stor bukett rosa peoner i en gjennomsiktig vase. Den deler plass med et innrammet bilde av en baby i stripete genser. Babyen smiler. Det grå lyset fra vinduene gir rommet et fargeløst, dødt preg. Suset fra regnet sloss med trafikkstøyen utenfor. Panelgardinene henger rett ned, til tross for at det er åpne vinduer i begge ender av leiligheten. Tre kubbelys i forskjellige rødtoner står på et firkantet, sort fat på stuebordet. De er ikke tent.

Jeg går inn på soverommet. Dyna ligger sammenkrøllet på den ene siden av sengen, og jeg synes fortsatt jeg kan se fordypningen der du lå. Jeg lukker øynene og ser deg ligge på magen i senga. Det lange, mørke håret flommer nedover ryggen din. Du smiler mykt i søvne. Bar fra rompa og opp. Det er slutten av juni, varmt og klamt. Du forsvant omtrent samtidig som regnet kom. Jeg så ingenting i øynene dine da du gikk. Borte var det lekne blikket som fanget meg, hypnotiserte meg til å invitere deg hjem. De varme, grønne øynene og det myke smilet var erstattet av grå øyne og stramme lepper.

Etter at du gikk begynte jeg mekanisk å rydde opp i stua og kjøkkenet. Når alle flater var tomme og klinisk rene, dekket jeg igjen på for to. Røde tallerkner med sort kant - høye, dype vinglass. Jeg latet som om jeg dekket på til oss, men jeg visste at jeg aldri ville se deg igjen.

Etter deg blir ingenting som før. Etter i natt blir ingenting det samme.

Likevel dekker jeg bordet, for jeg vet allerede nå at innen kvelden er omme vil jeg sitte her med en ny jente ovenfor meg. Jeg vil studere ansiktet hennes mens hun drikker rødvin. Jeg vil lure på hva hun hadde sagt hvis jeg fortalte henne at en annen kvinne hadde drukket av det samme glasset for mindre enn tjuefire timer siden. I det jeg bærer henne inn på soverommet og legger henne forsiktig ned i sengen, vil jeg stenge ute alle bevisste tanker. Jeg vil konsentrere meg fullt og helt om henne. Innen natten er omme vil hun være forelsket i meg. Hun vil vite med sikkerhet at hun har funnet mannen i sitt liv.

Dermed blir jeg nødt til å fortelle henne det samme som jeg fortalte deg, og snart vil også hennes øyne slukne. Informasjonen har vanligvis en lammende effekt. Det er ingen som eksploderer av sinne, ingen som faller hikstende sammen med sminke og tårer rennende nedover kinnene.

Forskjellen denne gangen er at nå har også mine øyne sluknet.

Nå er også mine øyne grå.

Hjernen er alene (Del 2)

Del 1 finner du her

Dine bare føtter mot den myke løperen i trappen skjærer lett gjennom lyden av blod som fortsatt bruser i øregangene mine. Jeg snur meg rolig og ser opp på deg. Du har på deg nattkjolen du fikk av meg. Jeg smiler. Trærne utenfor lener seg gjennom det åpne vinduet og smiler sammen med meg. Munnen din beveger seg, men jeg hører bare føttene dine slå mot trappetrinnene mens du fortsetter nedover. Tramp, tramp, tramp. Jeg står nederst i trappen, sperrer veien. Du stopper. Tårer renner i strie strømmer nedover kinnene dine. Du roper etter hjelp, men ingen kommer løpende. Jeg tror kanskje jeg kan høre den rislende lyden av tårene dine. Du faller på kne foran meg, og i det du ser opp på meg får vi øyekontakt.

"Du vet ikke hva du gjør, du må høre på meg! Legg fra deg pistolen, vær så snill. Hva er det du vil ha, hva er det du vil meg? Kan du ikke bare gå igjen, bare gå!"
"Jeg har med noe til deg," svarer jeg rolig og vifter med revolveren.
"Jeg tok den med for din skyld."
"Å Herregud, Vær så snill, legg den fra deg du må høre på meg!" du holder rundt bena mine nå.
Løfter armene og grafser halvhjertet etter revolveren. Jeg sparker deg så hardt at du letter og lander et lite stykke opp i trappen. Armen din vikler seg på et eller annet vis fast mellom to av stolpene til rekkverket. Denne gangen hører jeg stemmen din. Du skriker til lungene er tomme for luft, før du hiver etter pusten. Smerten og hatet i ansiktet ditt er så sterkt at jeg må snu meg bort et øyeblikk. Når jeg ser på deg igjen er du på vei mot meg. Den utstrakte venstrehånden din er bare noen centimeter fra ansiktet mitt, formet som en klo. Den høyre armen står i en merkelig vinkel fra albuen og ned. Jeg tar raskt to skritt tilbake, hever revolveren og tømmer magasinet.

Når jeg på ny får kontroll over tankene ligger du stille. Nattkjolen din er gjennomtrukket av blod. Øynene dine er lukket. Jeg lener meg forsiktig frem, setter meg ned, og kan se at øyelokkene dine fortsatt er våte av tårer. Jeg kjenner en svak, vond følelse i magen noen sekunder mens jeg studerer ansiktet ditt. Noe inni meg forsøker å fortelle meg noe, men det glipper. Jeg smiler, reiser meg og går tilbake til sofaen. Setter meg ned. Tar på meg skoene. En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingen svarer. Ingen kommer løpende. Hjernen min sitter alene igjen og lytter til en enslig tanke som sakte svinner hen.

Muren

Øynene hennes var enda lysere blå enn vanlig, og smilet kjøligere. Forandringen var umerkelig men åpenlys. Kroppsholdningen identisk, men likefullt forandret. Det var tydelig at ingenting i hele verden kunne påvirke henne i dag. Hun var forberedt på alt. Jeg hadde ikke forventet å sitte her alene, men nå gjorde jeg det - til tross for at vi satt her begge to. Hun hadde akkurat satt tilbake trillebåren etter å ha bygget en høy, ugjennomtrengelig mur mellom oss. Jeg visste hun var bak den et sted, men det hjalp meg ingenting. Det var umulig å trenge gjennom til henne nå.

Jeg forsøkte likevel, ropte til henne over muren. Forsøkte å forklare hva jeg følte, hva jeg mente med alt det dumme jeg sa i går. Hun nikket og var enig, svarte at hun forstod. Jeg skjønner hva du mener, sa hun. Den kjølige, reserverte kjernen i øynene hennes fortalte en annen historie. Du kan ikke såre henne nå, sa øynene. Nå har vi bygget en mur som beskytter henne. Du kan ikke lenger komme nær henne. Du kan ikke komme hit og vise frem din egen usikkerhet, skape et speilbilde av den hos henne, slik du gjorde i går. Vi vet at det er det du kom for. Du vil fore henne med tvil og uoppnåelige fremtidsutsikter. Du vil fortelle at du vil, men ikke tør. Du vil tvinge henne til å ta valg du ikke selv har mot til å takle.

Hun snudde seg vekk. Så ut i luften. Jeg lente meg litt frem, forsøkte å få øyekontakt. Forgjeves. Jeg bestemte meg for å ignorere de tause beskyldningene hennes. Men er vi fortsatt sammen da eller? Spørsmålet som skulle være lett og henslengt, ble kleint og bittert.

Svaret kom aldri.

Hjernen er alene (Del 1)

En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingenting knuser. Ingen kommer løpende. Hjertet mitt sitter alene igjen og lytter til sitt eget ekko, som sakte svinner hen.

Jeg reiser meg og skrur på tven før jeg går ut. Jeg låser døren forsvarlig etter meg. Utenfor står en postkasse og stirrer stygt på meg. Den er rød. Den er full. Tøm meg, sier blikket den sender meg, men jeg tør ikke. Jeg vet ikke hva den røde postkassen skjuler. Jeg går forbi uten å se på den. Skrittene mine slår mot fortauet når jeg går nedover gaten.

Tramp, tramp, tramp sier joggeskoene mine. Ørene mine fylles av støyen blodårene mine lager når blodet bruser gjennom dem i høy hastighet. Hjertet mitt slår hardt. Jeg er sikker på at du kan se det gjennom den grå vindjakken min. Men du kan ikke se revolveren jeg har stukket ned i beltet. Så gjennomsiktig er ikke jakken. Men frykt ikke, når tiden er inne skal jeg dra ned glidelåsen, og vise den til deg. Du skal få se. Du skal få ta del i den.

Jeg står utenfor huset ditt nå. Huset ditt sover. Persiennene er trukket for. Ingen avslørende strimer av lys flyter ut av vinduene. Noen fortjener et besøk. Jeg snur meg og ser avtrykkene i gresset. Fotspor i det fuktige gresset langs grusgangen opp til døren. Så fort solen står opp og duggen tørker, vil gresset reise seg igjen. Da vil ingen se at du har hatt besøk. Postkassen din er tom. Den sover, og kan ikke sladre. Jeg har en nøkkel i lommen min som passer i låsen, men jeg bruker den ikke. Persiennene dine er trukket for. Ved inngangspartiet står en hagebusk i en stor krukke. Jeg løfter den opp og vipper den inn gjennom det store stuevinduet. Jeg beundrer den store flaten som eksploderer i en kakafoni av singlende glass, avbrutt av en dyp, hul lyd i det krukken treffer parketten innenfor.

Etter å ha summet meg litt, lener jeg meg inn og river ned persiennen før jeg klatrer forsiktig over vinduskarmen. I det jeg titter opp, skimter jeg en skygge som forsvinner bak hjørnet på toppen av trappen til andre etasje. Har du kjent meg igjen enda? Jeg registrerer fraværende at jeg står i en liten haug med fuktig jord fra den knuste krukken. Jeg forsøker å tørke av skoene på stueteppet. De blir ikke helt rene, så jeg tar de av. Setter de pent fra meg ved enden av sofaen. Jeg lukker øynene og klemmer hånden rundt revolveren så hardt at knokene blir hvite.

Del 2 finner du her

Støvkorn

I lyset fra kjøkkenlampen kunne jeg se en million små støvkorn virvle rundt hodet hennes. Hun blunket, og lufttrykket fra øyevippene hennes skapte et kaos av forvirrede partikler. Det ene øyeblikket hadde de et klart mål i livet, det neste hadde en voldsom virvelvind snudd dem opp ned og kastet dem avgårde i stikk motsatt retning - Gud alene visste hvor de nå ville ende.

Ville de kanskje omsider kile en kjekk ung mann på nesen, og fremprovosere et nys? Ville en vakker jente som tilfeldigvis stod i nærheten fnise litt, og si prosit? I så fall kunne han smile, takke og kanskje introdusere seg. Spørre om hun ville ha en kopp kaffe. Selvfølgelig ville hun takke ja, og før hun visste ordet av det ville de være hodestups forelsket.

Et par år senere får de en datter som selvfølgelig viser seg å være like slående vakker som sin mor, og like lynende intelligent som sin far. Piken hopper paradis, erter gutter, faller på sykkel og skrubber knærne som alle andre barn. På konfirmasjonsbildet hennes har hun på seg lette sommersko, hvite strømper og en rød silkekjole uten ermer. På hodet har hun en hvit hatt med bred brem. Smilet hennes er skinnende hvitt, og maisolen skinner i de lattermilde, kastanjebrune øynene. Et lykkelig barn. Jeg husket hvor stolt jeg var når jeg så konfirmasjonsbildet, og tenkt at dette er min datter. Hun har jeg skapt.

En kveld den lykkelige piken kommer hjem, hører hun stemmer fra kjøkkenet. Stemmene har en tone piken aldri har hørt før. Omrisset av en halvvoksen, spinkel kropp tegner seg i ytterdøren. Kveldssolen treffer nakken hennes, men varmen fra solstrålene mister all effekt i det morens knapt hørbare stemme gir gjenlyd i hodet hennes.

Jeg har truffet en annen.