torsdag 7. juli 2011

Del 2: Søndag 3.juli 2011 kl 21:14


"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.
"Jeg tror ikke jeg forstår," svarte du - du var redd nå. Jeg kunne lukte det.
"Jeg har fulgt etter deg Cecilie. Du er den utvalgte. Du skal bli min, Cecilie."

Jeg løftet blikket og så deg rett inn i øynene. Du skjøv stolen fra bordet og holdt på å snuble baklengs. Den lette plaststolen tippet og falt mot gulvet. Jeg satt og du stod, likefullt krympet du deg. Øynene dine var vidunderlige. Vidåpne og blanke av skrekk.

"Hold deg unna meg din syke faen! Hvis jeg ser deg igjen skal jeg sørge for at du havner i fengsel og aldri ser dagslys igjen! Kom deg til helvete vekk fra meg!" Hun nærmest skrek det siste, mens hun tok enda et par skritt bakover. Flere av gjestene snudde seg og stirret. Mannen løftet glasset og drakk opp vinen i en lang slurk, før han reiste seg. Han var kledd i en mørk dress av ukjent merke, hvit skjorte og et tynt, sort slips. Hans gyllenbrune hår var gredd pent mot høyre side. Lakkskoene blankpolerte. Nesten som en begravelsesagent.

Jeg satt stolen på plass inn mot bordet før jeg snudde meg mot deg.
"Gleder du deg ikke til å dø? Det gjør jeg. Døde mennesker ser så fredelige, så perfekte ut. Et naturens under, som vi av en eller annen grunn frykter, flykter fra. Vi sørger over at våre kjære taper sitt ubetydelige, svake liv. Hvordan kan vi overse at de vinner den fantastiske kraften de manglet for å stå i mot verdens forferdeligheter mens de levde? Uansett hva noen gjør, uansett hva som skjer så er de nå med ett upåvirkelige."

Jeg så meg om som for å inkludere alle gjestene i samtalen, gjestene som nå satt og stirret på meg med åpen munn. Jeg bøyde meg frem og tok opp vinglasset ditt, studerte det.

"Døden er i sannhet en gave."

Jeg flyttet blikket tilbake til deg, og kjente munnen min forme et fordreid smil før jeg åpnet munnen og stakk ut en lang, fuktig tunge. Jeg holdt tungen stille mens jeg beveget glasset sakte nedover slik at tungen visket ut stripen fra vindråpen. Så slapp jeg glasset.

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet, og segnet om som en filledukke.


Del 1


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar