Thomas stod i garderoben og skiftet. På benken ved siden av satt den nye treneren hans. Han snakket ivrig på gebrokkent norsk og virket som en hyggelig type. Han la ut om sin storhetstid på åttitallet, da han og hans bror ved hjelp av hard trening var blitt to av Russlands beste spillere. Treneren fortalte også om sin ankomst til Norge med sine kone tidlig på nittitallet. To ensomme sjeler på leting etter et bedre liv for dem begge. Det så ut til at de hadde lykkes. Alt utstyret han hadde var splitter nytt, selv joggeskoene så ubrukte ut. Basert på dette var Thomas litt bekymret for hva treningstimene kom til å koste, men heldigvis var hvertfall første time gratis. Han spurte om de skulle gå gjennom noe teori, men treneren svarte at han pleide å holde seg til praktisk trening under prøvetimen. På den måten fikk han et inntrykk av hvilket nivå Thomas lå på. Da begge var skiftet og klare gikk de ut til banen de hadde reservert og stilte seg opp på hver sin side.
De hadde bare spilt et par minutter før Thomas begynte å lure på om denne fyren virkelig hadde vært russisk mester i squash. Spillestilen hans vitnet ikke akkurat om mange år på profesjonelt nivå, og han skulle til å kommentere det da treneren plutselig løp ham rett ned. Albuen hans traff ham i brystet, og Thomas kjente bena svikte under seg. Han segnet om, og hodet hans traff parketten med et smell. Det svartnet for øynene hans nesten umiddelbart, men han rakk å innse at han var i ferd med å besvime. Han forbannet seg selv. Snuble og gå i bakken som en potetsekk mens han spilte squash? Han var ikke engang fylt førti, så man skulle tro han burde tåle såpass. Forhåpentligvis rakk treneren skaffe hjelp før det bar galt av sted.
Hun hadde giftet seg med Thomas for snart to år siden. En vakker, perfekt dag som hadde overbevist henne om de skulle dele resten av sitt liv sammen. I dag angret hun bittert. Han hadde sakte men sikkert forandret seg til en hun ikke kjente, øynene tilhørte ikke lenger den samme mannen. Hun innbilte seg til og med at fargen på øynene hans hadde blitt mørkere, til tross for at hun visste at det var umulig. Hun satt på huk i sofaen og gynget sakte frem og tilbake i et forsøk på å berolige og trøste seg selv. Begge kinnene føltes fortsatt røde og varme etter harde slag med flat hånd. Samme hånd som pleide å kjærtegne dem. Hun husket ikke lenger nøyaktig når han hadde slått henne for første gang. Tårer rant sakte uten å kjøle ned den glødende ømheten. Harmen. Skammen. Hun husket ikke engang hva krangelen hadde begynt med. Det skulle stadig mindre til før han eksploderte. Hun så bort på soveromsdøren. Under sengen lå en ferdigpakket koffert. Hadde hun bare hatt mot nok til å løfte den opp. Hadde hun bare hatt mot nok til å lukke ytterdøren stille etter seg for aller siste gang.
Dimmeren til taklyset stod på laveste innstilling, og rommet ble mykt opplyst av en rekke spotlights langs veggene. Et enslig kubbelys var tent på stuebordet. Hun kvapp til og så forskremt mot gangen. Lente seg forsiktig frem for å se. Nei, ytterdøren var fortsatt stengt. Et øyeblikk trodde hun han var kommet tilbake. Hun trakk pusten dypt og prøvde å bremse et løpsk og bankende hjerte. Hvor var mannen som pleide å si han elsket henne nå? Var han fortsatt der ute et sted? Holdt fanget inni det monsteret hun delte leilighet med? Kanskje var han det, men det betydde ingenting lenger nå. Hvis alt gikk etter planen hadde han slått henne for siste gang. På litt avstand så hun sannsynligvis ut som et forskremt lite barn, men halvåpne øyelokk og rennende sminke skjulte et blikk som glødet av trass og besluttsomhet.
Etter å ha skjøvet båren inn i bilen, satt ambulansepersonellet seg inn og kjørte fra stedet. Blålysene kastet flakkende lys over bygningene på begge sider av gaten, men de kjørte ikke spesielt fort. Mannen på båren hadde det ikke travelt. Han var kledd i en slitt, hvit tskjorte og sorte Adidas shorts. Ut fra lakenet som dekket ham stakk det frem et par matchende joggesko. Sorte med beige såle, for å unngå merker på gulvet når han spilte squash. Det var slett ikke uvanlig at middelaldrende menn døde av blodpropp eller lignende i slike situasjoner. Høy puls over lengre tid kombinert med et usunt, stressende liv og tette blodårer var ingen vellykket kombinasjon. Blant folkemengden som hadde samlet seg på gaten, stod en mann og tastet inn en melding på mobiltelefonen sin. Han hadde ingen bror, ingen kone og hadde aldri vært russisk mester i squash. Faktisk visste han generelt svært lite om squash, men derimot visste han nøyaktig hvordan man slår en person i brystet slik at hjertet hans stopper.
På den andre siden av byen reiste en ung kvinne seg brått opp. Telefonen hennes lyste opp og konkurrerte med den gule flammen til kubbelyset. Mannen hennes hadde selvfølgelig ringt og bestilt time med det samme han så flygebladet halvveis gjemt blant reklame, regninger og annen post på stuebordet. "Lær deg squash fra en russisk mester - gratis prøvetime!" - Han var manisk opptatt av å være best i alt, og her var en gyllen mulighet til å slå sjefen i squash. Ideen hadde dalt ned i hodet hennes nesten umiddelbart etter telefonsamtalen fra Norsk Tipping. Hun hadde vunnet nesten to hundre tusen i Lotto. Nå var halvparten gått til russeren. Lyset brant fortsatt, og det blafret svakt i flammen i det hun lukket ytterdøren etter seg. Hun så seg tilbake en siste gang, før hun løftet kofferten og gikk nedover gaten med faste skritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar