Dine bare føtter mot den myke løperen i trappen skjærer lett gjennom lyden av blod som fortsatt bruser i øregangene mine. Jeg snur meg rolig og ser opp på deg. Du har på deg nattkjolen du fikk av meg. Jeg smiler. Trærne utenfor lener seg gjennom det åpne vinduet og smiler sammen med meg. Munnen din beveger seg, men jeg hører bare føttene dine slå mot trappetrinnene mens du fortsetter nedover. Tramp, tramp, tramp. Jeg står nederst i trappen, sperrer veien. Du stopper. Tårer renner i strie strømmer nedover kinnene dine. Du roper etter hjelp, men ingen kommer løpende. Jeg tror kanskje jeg kan høre den rislende lyden av tårene dine. Du faller på kne foran meg, og i det du ser opp på meg får vi øyekontakt.
"Du vet ikke hva du gjør, du må høre på meg! Legg fra deg pistolen, vær så snill. Hva er det du vil ha, hva er det du vil meg? Kan du ikke bare gå igjen, bare gå!"
"Jeg har med noe til deg," svarer jeg rolig og vifter med revolveren.
"Jeg tok den med for din skyld."
"Å Herregud, Vær så snill, legg den fra deg du må høre på meg!" du holder rundt bena mine nå.
Løfter armene og grafser halvhjertet etter revolveren. Jeg sparker deg så hardt at du letter og lander et lite stykke opp i trappen. Armen din vikler seg på et eller annet vis fast mellom to av stolpene til rekkverket. Denne gangen hører jeg stemmen din. Du skriker til lungene er tomme for luft, før du hiver etter pusten. Smerten og hatet i ansiktet ditt er så sterkt at jeg må snu meg bort et øyeblikk. Når jeg ser på deg igjen er du på vei mot meg. Den utstrakte venstrehånden din er bare noen centimeter fra ansiktet mitt, formet som en klo. Den høyre armen står i en merkelig vinkel fra albuen og ned. Jeg tar raskt to skritt tilbake, hever revolveren og tømmer magasinet.
Når jeg på ny får kontroll over tankene ligger du stille. Nattkjolen din er gjennomtrukket av blod. Øynene dine er lukket. Jeg lener meg forsiktig frem, setter meg ned, og kan se at øyelokkene dine fortsatt er våte av tårer. Jeg kjenner en svak, vond følelse i magen noen sekunder mens jeg studerer ansiktet ditt. Noe inni meg forsøker å fortelle meg noe, men det glipper. Jeg smiler, reiser meg og går tilbake til sofaen. Setter meg ned. Tar på meg skoene. En mørk tvskjerm lyser mot meg. Den fyller hodet mitt med tanker. Den fyller hodet mitt med tomrom. Utenfor vinduet kryper trærne nærmere. Jeg roper så høyt jeg klarer, men ingen svarer. Ingen kommer løpende. Hjernen min sitter alene igjen og lytter til en enslig tanke som sakte svinner hen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar