Tid.

Hun studerer sekundviseren. Ett sekund. To. Seksti. Minuttviseren flytter seg. Ett hakk. To. Seksti. Den lille viseren som signaliserer at én time av livet hennes er borte, flytter seg motvillig.

Timen er borte, men ikke forgjeves. På et eller annet plan registrerer hun at viserne flytter seg, men øynene hennes ser gjennom klokken. Tankene hennes omfavner hvert sekund av hennes eksistens. Klemmer hvert øyeblikk. Tungsinn, sjalusi eller sinne finner hun ikke plass til. Tar hun seg ikke råd til.

Likevel kommer søvnen lett. Når lyset forlater henne, og dag gir rom for kveld, når kroppen hennes forteller henne at nok er nok, da vet hun at dagen ikke har mer å gi. Hver morgen våkner hun uthvilt. Klare, blå øyne åpner seg og møter en ny dag. Beundrer himmelen i det gardinene skyves til side. Regntunge skyer og strålende sol hilses med samme, glitrende smil.

Etter å ha kjærtegnet skyene med øynene, lukker hun dem et øyeblikk. Lytter til regndråpenes flukt nedover vinduet, eller kanskje de knakende lydene av blikkplatene på taket som utvider seg etterhvert som de varmes opp av solen.

Så lenge øynene er lukket, kan hun vifte med tærne, flakse med armene. Tvinne tomlene. I det hun åpner dem igjen, er et lite univers av støvkorn det eneste som beveger seg i stripene av sol som faller over sengen hennes. Ingen tær. Ingen tomler. Hun synes hun kan se at pusten hennes løfter magen hennes opp og ned, men kjenner det ikke.

For alt hun vet har selve tiden trukket sitt siste pust. Av en eller annen grunn har alt stoppet opp, og hun henger fast i universets siste øyeblikk. Det er den eneste logiske forklaringen hun kan finne.

Men til slutt løfter hun blikket. Slik hun gjorde i går. Og dagen før. Og dagen før det.

Der oppe på veggen, der henger den. Det mekaniske vesenet som med sin utrettelighet forsikrer henne om at tiden kanskje ikke flyr, men den står heller ikke stille. Den beveger seg fremover med en umenneskelig besluttsomhet.

Et sekund blir til to.

To sekunder blir til seksti.

Til slutt lukker øynene igjen. Så tar hun seg råd til litt tungsinn, likevel.

Fremmed

Foran meg viker trærne til side, og en bunnfrossen myr åpenbarer seg. Rimfrosten hviler tungt på det lange, brune gresset. Jeg lager spor der skoene mine presser stråene ned mot bakken. De bøyer seg, og makter ikke å reise seg igjen.

Det er så stille at jeg hører blodet suse i ørene mine. Over meg er det flere stjerner enn jeg kan telle. Stjerner, så langt unna at det er umulig å fatte hva avstanden innebærer. Jeg trekker pusten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene. Hvor lang tid har gått siden jeg lukket dem? Ett sekund? Ett år?

Det er nesten lyst, nå. Morgensolen presser seg mot tåken, og bader meg i hvitt, flatt lys. Sporene mine er borte, nå. Til tross for vinterkulde og rimfrost, har stråene sakte løftet seg til sin opprinnelige posisjon. Jeg lytter. Stillhet.

Følger han fortsatt etter meg? Vet han hvor jeg er? Vet jeg hvor jeg er?. Jeg går noen prøvende skritt, nærmer meg trærne igjen. Med ett kjenner jeg et nærvær. Jeg er nesten sikker på at det bare er i mitt eget hode, men skrekken tar kvelertak på meg. Jeg begynner å løpe. Mens grener pisker meg i ansiktet og røtter forsøker å få meg til å snuble, ønsker jeg meg selv langt vekk.

Ønsker at jeg var en annen person, på en annen planet. Sirklende rundt en annen stjerne.

Jeg forsøker å overbevise meg selv om at hvis jeg lukker øynene, vil ønsket mitt være oppfylt når jeg åpner dem igjen.

Stadig nye grener treffer meg, tvinger frem tårene. De ondskapsfulle røttene vinner til slutt, river bena under meg. Jeg blir liggende å klore meg ned i jordsmonnet mens tårene renner. Lukten av den våte jorden kjennes fremmed.

Jeg trekker inn lukten. Lukker øynene. Slipper den ut igjen. Åpner øynene.

Tenker tilbake. På stråene som løftet seg. Ser for meg sporene mine, som startet som to, samlede fotavtrykk midt ute på myra.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det så ut som om jeg hadde landet der. Fra himmelen.

Fra stjernene.

White Mocha Morning

Et lite stykke Feel Good fra en søndags morgen..Nyt dagen.
Tilgjengelig i HD ved å trykke på "HD"-ikonet i videoen.

Julenissen

Nissen studerte sitt eget speilbilde i butikkvinduet. Sukket. Slapp fokuset, og lot blikket gli forbi refleksjonen i glasset og inn til den andre siden. Der hastet Viktige Mennesker forbi, travelt opptatt med å fullføre det de holdt på med så fort som mulig, slik at de kunne forte seg å gjøre noe annet etterpå. Selv var han usynlig. En julenisse i en handlegate. I desember.

Mellom ham selv og de automatiske dørene til kjøpesenteret hadde noen plassert en stor, svart hund. Den stod bundet fast til en stolpe og luktet våt pels. Den skalv. Figuren i nissedrakt var ikke spesielt mye varmere selv, der han stod og hutret mens våt snø virvlet rundt ham. Vindkastene gjorde at snøen tilsynelatende falt like mye oppover som nedover.

"Unnskyld?" spurte en stemme bak ham. Nissen erstattet raskt ansiktsuttrykket sitt med et jovialt smil, før han snudde seg rundt akkurat tidsnok til å få en steinhard snøball midt mellom øynene. Han vaklet bakover og lente seg tungt mot utstillingsvinduet. Vinduet vibrerte faretruende, og et langt sekund var han overbevist om at det kom til å knuse. Det svartnet for øynene hans, og i det han sank på kne ble latteren som hadde fulgt tett etter snøballen avbrutt av en lys guttestemme "Faen, han blør jo. Kom, vi stikker!"

Viktige Mennesker hastet forbi den skadeskutte nissen, travelt opptatt med å ikke legge merke til Mindre Viktige Mennesker. Et Ikke Veldig Viktig Menneske med gjennomvåte knær og blod på nesen reiste seg sakte. En liten jente klemte seg inntil moren sin mens hun stirret på den pjuskede og blodige nissen. "Mamma, hvorfor er julenissen møkkete?" spurte hun ute å ta øynene fra ham. Kvinnen hun gikk sammen med kastet et blikk mot nissefiguren, før hun svarte "det der er ikke julenissen, lille venn."

Mannen som Ikke Var Julenissen kjente plutselig at kulden i kroppen ble erstattet med en brennende hevnlyst mot den lille jenta, kvinnen, mot gutten med snøballen og alle de andre Viktige Menneskene på samme måte som de selv fylte denne mørke desemberkvelden. En usynlig stemme ropte "Solgt!" i det han tenkte at hvis han kunne solgt sjelen sin for å gi de hva de fortjente, så hadde han gjort det.

De fleste som så det, mente den store glassruten eksploderte helt uten forvarsel. I ettertid kunne et øyenvitne fortelle at det skjedde noe rart med julemusikken som rant ut av høyttaleranlegget utenfor kjøpesenteret like før det skjedde. Skulle man tro et sitat fra politirapporten, beskrev vedkommende det som om "Musikken gikk over i en fandenivoldsk moll, det var som julekveldsvisa fra helvete".  Et annet vitne sa han hadde sett en mann i nissedrakt lene seg mot vinduet et par minutter tidligere, og mente dette kanskje hadde svekket ruten. Mannen ble ikke funnet.

Hvorfor vinduet eksploderte utover på denne måten, eller hvordan det kunne ha seg at snøen smeltet over et stort område, var det ingen som kunne svare på. På tross av at glass fra ruten var spredd over et område på nesten femti meter, var det mirakuløst nok kun tre personer som ble truffet. En ung gutt, en liten jente og hennes mor.

Nå slutter alt

Har du noen gang vært i en situasjon hvor du har hatt mulighet til å ta livet av deg, og så fått en nesten ustoppelig trang til å gjennomføre det? Har du kanskje stått på toppen av en høy bygning? Vært ute og svømt på dypt vann, og begynt å bli sliten? Ventet på et forsinket tog, ytterst på perrongen?

Helt ytterst?

Hva skjer hvis du kaster deg foran toget? Bare lar deg falle forover rett før et passerende tog tordner gjennom stasjonen?  Eller skjærer over pulsåren med brødkniven en tidlig mandag morgen? Kutter, og kutter og kutter. Blir stående og stirre apatisk på blod som blander seg med brødsmuler og en skitten kjøkkenklut? En klut du forgjeves forsøker å bruke til å stoppe blødningen i det du forstår hva som er i ferd med å skje. Eller vrenger bilen inn i fronten på en møtende trailer? Kraftige frontlys og en Volvo-logo fyller frontruten og et lastebilhorn fyller ørene dine før bilen du sitter i klapper sammen som en brusboks.

Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Flere? Flere.

Jeg gjorde det, en sen kveld i November. Alene på veien med en tung høyrefot. Lysene fra lyktestolpene passerte først sakte, så raskere og raskere. Regnet på ruten ble til striper av vann som presset seg oppover i takt med farten. Jeg glippet med øynene, verden forsvant ut av fokus. Lysglimtene fra lysmastene lyste opp baksiden av øyelokkene mine som røde eksplosjoner av lys.

Ikke si at du ikke har tenkt tanken, minst én gang. Raskere? Raskere.

Så slipper jeg rattet. Bilen begynner umiddelbart å trekke over i motgående kjørefelt. Nå slutter alt, tenker jeg. Jeg trodde jeg ville kjenne lettelse, men blir tvert i mot overveldet av en tom, gnagende følelse som brer seg i mellomgulvet og

Et dikt om gikt

Når mørket senkes på hjemmet
Er det mange som skriver dikt
Ofte om hjerte og smerte
ganske sjelden om gikt

Tenk et dikt om de gamle
om de som er mørke til sinns
Aller helst et dikt på rim
Men det eneste som rimer er lim

Et dikt bør alltid være alvorlig
Man må telle stavelsene
Så alt passer fint

Men når man er gammel
er det ikke så farlig
om alt er på rim og formen bestemt
For allerede før diktet slutter
Er første verset glemt

Jeg tror hun smiler

Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.

Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.

Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.

Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.

Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.

Smiler hun?

Jeg tror hun smiler.