torsdag 16. juni 2011

Fremmedfrykt


Jeg vet at de er der ute. De driver gatelangs, voldtar, dreper. Lemlester. De Fremmede. De har invadert oss, tatt fra oss byen vår. Ja, snart er hele landet i de onde klørne deres. Jeg tør ikke lenger bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. I mørket er de nemlig nesten umulig å få øye på. Da ser de til forveksling ut som.. oss.

Noen sier at de ikke er farlige. At de må assimileres. De har opplevd fæle ting, fortelles det. Vi er egentlig ikke så forskjellige, selv om de ser annerledes ut. Jeg lar meg selvfølgelig ikke lure av slike løgner.

Du vet det du også, så du behøver ikke ta den tonen med meg. Jeg er ikke gal, kan jeg fortelle. Når du ligger voldtatt og skamslått i en bakgate, så foreslår jeg at du ringer meg. Så kan vi diskutere om de er farlige eller ikke. Da kan vi diskutere om de tilfører samfunnet vårt noe positivt, mens du ligger der med blod rennende fra underlivet.

I mellomtiden holder jeg meg her. Bak persiennene. Dessverre kan ingenting holde dem ute. Hver eneste natt kommer de til meg. De fremmede. I tankene mine voldtar de meg etter tur, slik jeg vet de vil gjøre hvis de hadde fått sjansen til det.

Når jeg slukker lyset legger de seg lydløst ned i sengen min, helt inntil meg. Håret reiser seg på hodet mitt i det jeg kjenner pusten deres mot nakken min, og jeg kniper øynene så hardt igjen at det begynner å prikke for øynene mine. Stålsetter meg mot det jeg vet vil komme.

Først mange timer senere tvinger de første strimene av varme seg inn mellom persiennene. Solen farger øyelokkene mine røde, og det er ikke lenger mørkt. Med mørket forsvinner også De Fremmede. Jeg er alene på ny.

Jeg trekker pusten dypt og kjenner panikken slippe. Tvinger de knyttede nevene til å åpne seg. Forsøker å få krampen i kjeven til å slippe taket. Forsøker å overbevise meg selv om at ingen kan nå meg. Her er jeg trygg. Bak fire sikkerhetslåser og en pute.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar