mandag 27. juni 2011

He ain't heavy, he's my brother.


Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.

Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.

Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.

Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.

Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.

Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.

Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.

Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.


2 kommentarer:

  1. Solveig Nordanger27. juni 2011 kl. 17:10

    Flott skrevet! Gripende og beskrivende.

    SvarSlett