Et dikt om gikt

Når mørket senkes på hjemmet
Er det mange som skriver dikt
Ofte om hjerte og smerte
ganske sjelden om gikt

Tenk et dikt om de gamle
om de som er mørke til sinns
Aller helst et dikt på rim
Men det eneste som rimer er lim

Et dikt bør alltid være alvorlig
Man må telle stavelsene
Så alt passer fint

Men når man er gammel
er det ikke så farlig
om alt er på rim og formen bestemt
For allerede før diktet slutter
Er første verset glemt

Jeg tror hun smiler

Snøen knaser under dekkene. I hver sving glir de litt, som om de truer med å stikke av. Truer med å dra med seg bilen ut i grøften. Begrave den i en snøfonn, her ute langt fra folk. Det eneste som hindrer deg fra å bli forvandlet til en død istapp er oss, sier dekkene.

Plutselig ser jeg henne. En liten jente med langt hår og tomt blikk står i midt i veien. Jeg planter foten på bremsen, allerede før foten får kontakt med pedalen vet jeg at bilen ikke vil stoppe i tide. Men så gjør den det likevel. I det bilen stopper helt, kveles motoren med et sjenert host. Vi ser på hverandre, jenta og jeg. Betrakter hverandre gjennom frontruten, som allerede har begynt å ise igjen. En jevn strøm av frostrøyk stiger opp fra munnen hennes. Av en eller annen grunn forsøker hjernen min å fortelle meg at det er ekte røyk, ikke damp som utåndes av den lille jenta. Det går kaldt nedover ryggen min, men det er ikke på grunn av temperaturen.

Jeg vet at det er henne jeg har kommet for å treffe, men i det jeg bestemmer meg for å gå ut for å møte henne er det som om kroppen nekter å lystre. Eller er det kanskje hjernen som nekter å sende signaler ut i nervebanene. Derimot får jeg klar beskjed fra hver fiber i hele kroppen min om at dette bærer galt av sted. Kom deg vekk herfra, hyler en stemme i hodet mitt så høyt at det nesten svartner for øynene mine. Jenta foran bilen står urørlig. Jeg sverger på at hun ikke har så mye som blunket siden jeg så henne første gangen.

Lyset fra frontlyktene kaster et uhyggelig skjær over henne. Ikke før jeg har tenkt tanken så blinker lysene tre ganger i ujevn rekkefølge, for så å slukke helt. Jeg vet du ikke tror meg, men jeg sverger på min mors grav at øynene hennes fortsatt lyser. Panikken får til slutt kroppen min til å lystre, og jeg griper febrilsk etter tenningsnøklene for å starte bilen og komme meg til helvete vekk herfra. Jeg behøver naturligvis ikke fortelle deg at absolutt ingenting skjer. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt døv, men jeg tror ikke engang det klikker i tenningslåsen når jeg vrir om nøkkelen. Jeg hører ingenting annet enn blodet som bruser i ørene mine.

Hjertet mitt slår så det føles som om det kommer til å eksplodere hvert øyeblikk, og jeg må samle siste rest av mot for å løfte blikket. Frontruten er nå nesten helt iset ned, men jeg kan fortsatt skimte skikkelsen der ute. Er hun nærmere enn før? Jeg tror hun er nærmere enn før.

Smiler hun?

Jeg tror hun smiler.

Regnet

Fjerne toner fra en gitar blandes med det evige bruset fra regnet som treffer brosteinene i gaten. Vannet som sildrer fra takrennene. Melodien bølger frem og tilbake. Av og til forsiktig, så skjør at den forsvinner bak teppet av regn, av og til kraftig som om gitaristen hadde stått rett utenfor vinduet.

Camille slipper gardinen, som faller på plass og skjuler utsikten til gaten. Skjuler utsikten til vannet som renner utrettelig nedover mot ukjent mål. Hun lukker øynene og lar tonene fra gitaren styre tankene sine. Et øyeblikk lar hun seg fange, og seiler opp og bort. Vekk fra det rå, fuktige værelset sitt til et land fylt av lys og varme. Hun klarer ikke helt å se for seg selve solen, men tviholder på et vagt minne av hvordan det føles når den varmer mot huden hennes. Nesten som følelsen av å stå helt inntil et ildsted, så nær at dampen står opp fra de våte klærne hennes. Nesten.

Det er ingen som husker nøyaktig når Regnet begynte. Det er ingen som forstår hvorfor det ikke slutter. Det har regnet siden lenge før hun ble født, men de gamle historiene om sol og tørr sand har hun hørt så mange ganger at det føles som om hun har opplevd det selv.

Innerst i en skuff på soverommet, har hun en liten eske som lå blant tingene hun fikk da faren døde. Esken er halvfull av finkornet, lys, tørr sand. Hun tar den frem hver gang hun føler seg trist eller nedfor, slik som nå. Hun åpner den, løfter opp en neve og lar sanden gli sakte mellom fingrene. Hun passer alltid på at sanden renner tilbake, mens hun holder pusten i frykt for at hun skal puste for hardt. Livredd for at noe av sanden skal gå til spille.

En annen grunn til at hun holder pusten, er at hvis hun er helt, helt stille så kan hun høre sanden. Sandkornene som drysser fra fingrene hennes lager en susende, knitrende lyd mens de renner ned i esken. Camille innbiller seg at hun kan høre suset fra mennesker som en gang i en fjern fortid har stått og gått på den samme sanden. Hvis hun konsentrerer seg, er det som om hun hører stemmene deres. Hun ser de for seg, der de står og diskuterer eller kjøpslår med solen stekende over seg. Uvitende om at sanden de står på i fremtiden vil bli sett på som sjelden vare, som en skatt.

Camille legger seg på sengen, senker hodet mot puten og holder esken med sand mot brystet. Sakte, men sikkert blir minnet av lyden fra sanden og suset fra regnet utenfor blandet sammen. Blander seg med lyden fra hennes egen pust, som blir jevnere og dypere etterhvert som hun glir over i søvnens rike.

I drømmen står hun og ser ned på de bare føttene sine. På tær som beveger seg opp og ned, som lar den deilige, varme sanden gli mellom dem. Hun løfter blikket, og oppdager at hun står på en endeløs sandslette. En gyllenrød skive er i ferd med å reise seg over en gigantisk fjellkjede i horisonten, og en fantastisk varme omfavner henne. En tørr vind kiler henne på leppene, og lokker frem et smil. Fjerne toner fra en gitar blander seg med det vare suset fra vinden som kjærtegner håret hennes.

Hun bøyer seg forsiktig ned og tar opp en neve sand. Lar den gli sakte mellom fingrene. Lytter til suset fra sandkornene. Så begynner hun å gå.

Del 3: Søndag 3.juli 2011 kl 21:07

Husker du første gang vi møttes? Det gjør jeg.

Jeg husker et vinglass. Jeg husker rødvin. Jeg husker en dyprød, perfekt dråpe som glir sakte nedover utsiden av et glass, runder buen ned mot stetten. En vakker dråpe som stopper mot duken som er lagt over et billig plastbord. En gustengrå overflate stanser en reise som kunne forandret verden. Vi fulgte den med øynene begge to, inntil dråpen brått stoppet sin ferd og blikkene våre møttes.

Gjestene som diskuterte det i ettertid, mente at jeg fikk øye på deg tilfeldig på vei gjennom restauranten. Jeg  sakket farten først når jeg nærmet meg bordet ditt. Du satt der alene. Studerte dråpen med rødvin som akkurat hadde begynt sin lille reise. Jeg stanset opp inntil deg og vinglasset ditt, studerte dråpens fall sammen med deg. Du må ha merket at jeg stod der, men blikket ditt forlot ikke dråpen. Da våre blikk til slutt møttes smilte du trist, nesten som om ventet på meg. Som om hele ditt liv var opptakten til dette øyeblikket.

"Hei fremmede."
"Hei."
"Hva kan jeg hjelpe deg med?" du så spørrende opp på meg, men blikket ditt var lekent.
"Er denne stolen muligens ledig? Kan jeg sette meg?" spurte jeg og satte meg uten å vente på svar.
"Vel?"
Du så fortsatt på meg. Jeg ventet noen sekunder før jeg fortsatte. Jeg hadde ventet så inderlig lenge på dette øyeblikket, og nå var ventingen endelig over.
"Jeg har en historie å fortelle deg, Cecilie," sa jeg mens jeg studerte den lille flekken som en gang hadde vært en dråpe med vin.

Du så forfjamset, nesten litt skremt på meg. Du rettet deg opp i stolen og så rundt deg. Som for å forsikre deg om at du fortsatt var i en restaurant full av folk, trygg mot eventuelle farer. De andre i restauranten pratet, spiste og lo. Slepte sine ubetydelige liv etter seg, totalt uvitende om at de snart ville bli revet ut av boblen de hadde for vane å pakke inn hodet sitt i. Blikket ditt hadde ikke lenger spor av lekenhet når det vendte tilbake til meg. Det var som om du på et eller annet nivå forstod at de øvrige gjestene ikke spilte noen som helst rolle. Du kunne like gjerne stått midt i en ørken, uten annet enn sandkorn som tilskuere. Med en blå, ubrutt himmel fra horisont til horisont. En dødelig sol stekende midt på himmelen.

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.


Del 2

Del 2: Søndag 3.juli 2011 kl 21:14

"Hvordan vet du navnet mitt? Jeg kjenner deg ikke."
"Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg Cecilie," svarte jeg mens jeg skjenket rødvin i det nesten tomme glasset.
"Jeg tror ikke jeg forstår," svarte du - du var redd nå. Jeg kunne lukte det.
"Jeg har fulgt etter deg Cecilie. Du er den utvalgte. Du skal bli min, Cecilie."

Jeg løftet blikket og så deg rett inn i øynene. Du skjøv stolen fra bordet og holdt på å snuble baklengs. Den lette plaststolen tippet og falt mot gulvet. Jeg satt og du stod, likefullt krympet du deg. Øynene dine var vidunderlige. Vidåpne og blanke av skrekk.

"Hold deg unna meg din syke faen! Hvis jeg ser deg igjen skal jeg sørge for at du havner i fengsel og aldri ser dagslys igjen! Kom deg til helvete vekk fra meg!" Hun nærmest skrek det siste, mens hun tok enda et par skritt bakover. Flere av gjestene snudde seg og stirret. Mannen løftet glasset og drakk opp vinen i en lang slurk, før han reiste seg. Han var kledd i en mørk dress av ukjent merke, hvit skjorte og et tynt, sort slips. Hans gyllenbrune hår var gredd pent mot høyre side. Lakkskoene blankpolerte. Nesten som en begravelsesagent.

Jeg satt stolen på plass inn mot bordet før jeg snudde meg mot deg.
"Gleder du deg ikke til å dø? Det gjør jeg. Døde mennesker ser så fredelige, så perfekte ut. Et naturens under, som vi av en eller annen grunn frykter, flykter fra. Vi sørger over at våre kjære taper sitt ubetydelige, svake liv. Hvordan kan vi overse at de vinner den fantastiske kraften de manglet for å stå i mot verdens forferdeligheter mens de levde? Uansett hva noen gjør, uansett hva som skjer så er de nå med ett upåvirkelige."

Jeg så meg om som for å inkludere alle gjestene i samtalen, gjestene som nå satt og stirret på meg med åpen munn. Jeg bøyde meg frem og tok opp vinglasset ditt, studerte det.

"Døden er i sannhet en gave."

Jeg flyttet blikket tilbake til deg, og kjente munnen min forme et fordreid smil før jeg åpnet munnen og stakk ut en lang, fuktig tunge. Jeg holdt tungen stille mens jeg beveget glasset sakte nedover slik at tungen visket ut stripen fra vindråpen. Så slapp jeg glasset.

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet, og segnet om som en filledukke.


Del 1

Del 1: Mandag 4.juli 2011 kl 04:31

Kvinnen så ut som om hun var nær ved å besvime, og glasset falt som i sakte film før det eksploderte mot steinhellene. Lyden av glass som splintres skar gjennom luften, tett etterfulgt av mannens vanvittige latter. Kvinnen vaklet fremover og segnet om som en filledukke.

Hun åpnet øynene, men pupillene hennes reagerte ikke. Hun var innhyllet i stummende mørke, og ble med ett usikker på om hun virkelig hadde åpnet øynene. Hun satt lent mot noe (en kald vegg, mur eller betong), og armene pekte ut på hver side av kroppen. Noe strammet rundt håndleddene. Hun løftet den høyre armen for å kjenne seg rundt venstre håndledd, men bevegelsen ble hindret nesten umiddelbart. Det samme skjedde med venstre arm. Et rep eller lignende var tydeligvis bundet rundt begge håndleddene hennes, og forhindret henne i å flytte armene mer enn noen centimeter nærmere kroppen.

"Sitter du godt, Cecilie?" Hun oppfattet stemmen som så fullstendig fylt av ondskap at hun var sikker på at hun skulle dø av skrekk. Hele kroppen hennes stivnet, og det tok bare brøkdelen av et sekund å identifisere stemmen. Den tilhørte selvfølgelig mannen som hadde kommet bort til henne i restauranten. Et dyreaktig hyl flerret mørket og skremte henne på ny, før hun forstod at den kom fra et sted langt nede i hennes egen hals.

Hun visste ikke hvor lang tid hun brukte på å få kontroll over skjelvingen i kroppen og panikken som brant inni henne. Hun må ha skreket høyt og lenge, men hadde ingen bevisst erindring av dette.

Etter en stund våget hun å åpne øynene igjen, men alt var like mørkt som før. Hun trodde hun kunne høre ham puste, men var ikke sikker. Hun satt og lyttet intenst en stund, og klarte etterhvert å få kontroll over sin egen pust. Hun fuktet leppene, og trakk pusten.

"Hallo?" stemmen hennes var hes og svak. Hvor lenge hadde hun egentlig vært her? Det føltes som om hun ikke hadde drukket på en uke.

"Hei kjære," svarte en stemme noen centimeter fra det høyre øret hennes. Hun skrek og gjorde et panisk forsøk på å kaste seg til siden, men repet grov seg umiddelbart inn i begge hendene. Hun ble hengende sidelengs, halvveis fremoverlent. Som om en marionette forgjeves hadde forsøkt å slite seg løs fra sin herre. Alle musklene i kroppen hennes var i helspenn og pusten gikk i korte, hese gisp.

Til høyre for henne hørtes en munter latter et sted i det ugjennomtrengelige mørket.

He ain't heavy, he's my brother.

Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.

Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.

Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.

Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.

Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.

Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.

Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.

Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.