He ain't heavy, he's my brother.

Vidar er narkoman. I øyeblikket kjeppjages han fra favorittbusken sin på plata i Oslo. Slikt utøy som Vidar subbende rundt i bybildet med knekk i knærne - slikt er dårlig reklame for fedrelandet, må vite. Men han går ikke med en gang. Først må han få med seg de få holdepunktene han har i livet sitt. Brukerutstyret, sekken, og kameraten Per. Hvor de skal gå nå, vet de ikke.

Per og Vidar har vandret gatelangs i Oslo siden 1988. Ut og inn av hospitser. Behandlingshjem. I løpet av drøye tjue år har de opplevd alt, og litt til. De har begge passert førti. Kroppen føles som om den er dobbelt så gammel.

Hvis jeg dør og noen finner meg, vil de sikkert tro at egypterne har vært innom Norge og begravd en mumie, pleier Per å si. Han har mistet de fleste tennene og er så rynkete at forbipasserende bruker noen sekunder på å lokalisere både øyne og munn. Hæ, den skjønte jeg ikke, pleier Vidar å svare.

Det hender vi sover under en av broene langs Akerselva, sier Vidar. Det går greit om sommeren. Per nikker, men er ikke hypp på å stikke opp der nå. De blir stående å svaie i takt med vinden, mens de forsøker å tenke ut hvor de skal gå for å få satt seg et skudd. Dere kan i alle fall ikke stå her, sier en politimann og tar Vidar rundt armen. Ikke uvennlig, men bestemt.

Slapp av, vi går. Kom bruttern, sier Per. De har kalt hverandre brødre så lenge de kan huske. Det lille jeg husker av livet mitt, har jeg opplevd sammen med Vidar, forteller Per. Det jeg husker av døden også. Det er ekte søskenkjærlighet fastslår Per med stolthet i stemmen, og klemmer litt på Vidar.

Vidar ser forfjamset opp i det Per gir ham en klem. Han er ikke helt ferdig med å fundere over hvor de skal gå. Vidar er ikke helt med i dag, han er sånn av og til, sier Per og ler. Med latteren kommer noen ekstra rynker til syne, og øyne og munn forsvinner helt. Du er ikke god du bruttern, sier Per og klemmer Vidar en gang til.

Vi sier farvel til de to, før de rusler oppover forbi Østbanen. Med knekk i knærne. Mens Per støtter Vidar, og Vidar støtter Per. De forsvinner raskt i folkemengden, blant tusenvis av travle mennesker som er litt for opptatt av seg og sitt til å legge merke til de to rusmisbrukerne. De to menneskene.

Men latteren til Per klinger fortsatt over plassen. Ekkoet overdøver på et eller annet vis både trikken og menneskene. Og jeg kjenner at ekkoet av livene deres, på et eller annet vis overdøver mitt.

Fremmedfrykt

Jeg vet at de er der ute. De driver gatelangs, voldtar, dreper. Lemlester. De Fremmede. De har invadert oss, tatt fra oss byen vår. Ja, snart er hele landet i de onde klørne deres. Jeg tør ikke lenger bevege meg utendørs etter mørkets frembrudd. I mørket er de nemlig nesten umulig å få øye på. Da ser de til forveksling ut som.. oss.

Noen sier at de ikke er farlige. At de må assimileres. De har opplevd fæle ting, fortelles det. Vi er egentlig ikke så forskjellige, selv om de ser annerledes ut. Jeg lar meg selvfølgelig ikke lure av slike løgner.

Du vet det du også, så du behøver ikke ta den tonen med meg. Jeg er ikke gal, kan jeg fortelle. Når du ligger voldtatt og skamslått i en bakgate, så foreslår jeg at du ringer meg. Så kan vi diskutere om de er farlige eller ikke. Da kan vi diskutere om de tilfører samfunnet vårt noe positivt, mens du ligger der med blod rennende fra underlivet.

I mellomtiden holder jeg meg her. Bak persiennene. Dessverre kan ingenting holde dem ute. Hver eneste natt kommer de til meg. De fremmede. I tankene mine voldtar de meg etter tur, slik jeg vet de vil gjøre hvis de hadde fått sjansen til det.

Når jeg slukker lyset legger de seg lydløst ned i sengen min, helt inntil meg. Håret reiser seg på hodet mitt i det jeg kjenner pusten deres mot nakken min, og jeg kniper øynene så hardt igjen at det begynner å prikke for øynene mine. Stålsetter meg mot det jeg vet vil komme.

Først mange timer senere tvinger de første strimene av varme seg inn mellom persiennene. Solen farger øyelokkene mine røde, og det er ikke lenger mørkt. Med mørket forsvinner også De Fremmede. Jeg er alene på ny.

Jeg trekker pusten dypt og kjenner panikken slippe. Tvinger de knyttede nevene til å åpne seg. Forsøker å få krampen i kjeven til å slippe taket. Forsøker å overbevise meg selv om at ingen kan nå meg. Her er jeg trygg. Bak fire sikkerhetslåser og en pute.

He gave me the finger on I-95

so the other day I was driving down the I-95 when I spotted a guy in my rear view mirror giving me the finger as I changed lanes in front of him so I calmly forced his truck off the road and politely accepted the gift he had presented and took it home with me I stored it in my refrigerator and today is my birthday so I am going to celebrate with a special meal

it looks just delicious

Ich liebe Dich

nicht.

Ticket To Heaven

På forhånd hadde jeg trodd at jeg skulle falle til ro etter at jeg hadde bestemt meg. At beslutningen skulle fjerne skjelvingene, tårene. Faktisk ble det bare verre. Mye verre.

Nå ligger kniven på gulvet, og blodet flommer ut fra håndleddet mitt. Pulserer. Det gjør jævlig vondt, og jeg gråter ukontrollert. Sjangler rundt i stua og søler blod på stueteppet. Dø da, for helvete! Jeg skriker høyt og kaster meg inn i veggen, faller om på gulvet. Følelsen av å ha gjort noe jeg ikke kan ta tilbake treffer meg som en slegge, og jeg blir om mulig enda mer livredd.

Jeg vrir meg rundt og ser på refleksjonen av meg selv i stuevinduet. Det er mørkt utenfor. Det er det her også, tenker jeg, uten helt å forstå hva jeg mener. Jeg peker på meg selv i vinduet. Nå er du royally fucked, som de sier på nynorsk. Du har gjort mye dumt i ditt liv, men det er ingenting sammenlignet med dette. Jeg forsøker å le, men gråter bare enda mer.

Jeg begynner å bli svimmel. Jeg tenker på mamma. Jeg tenker på begravelser. Høst.

Jeg forsøker å huske hvorfor jeg ønsket å dø, men klarer det ikke. Jeg lukker øynene. Forsøker å smile litt, men munnvikene lystrer ikke.

Svimmelheten er i ferd med å ta overhånd. Det renner fortsatt blod nedover hånden min. Dødsangsten tar kvelertak på meg bakfra. HELVETE! Jeg forsøker å stoppe blodet, klemmer rundt håndleddet med den andre hånden, men blodet presser seg ubønnhørlig ut mellom fingrene mine. Hvert fiber i kroppen min skriker til meg. Få det til å stoppe, skriker de. Jeg klarer ikke, skriker jeg tilbake.

Jeg klarer ingenting, hvisker jeg.

Det er for sent nå.

Too Heavy

Many people among us

carry burdens on their shoulders 

some of them 

too heavy by far

En milliard regndråper

Det regner tett. Jeg har begitt meg ut på en lang reise, men tilbakelegger den raskt. Det er ingen mulighet til å stoppe og beundre utsikten underveis.

Hylende dekk, og de skarpe smellene av en kjedekollisjon presser seg inn i øregangene mine. De nærmeste bilene har satt på varsellysene. Blinkende, usynkroniserte lys fargelegger den slappe kroppen min. Biler på vei i motsatt retning bremser opp, og passerer sakte forbi ulykkesstedet. Stirrende, forvrengte fjes gjemmer seg bak bilvinduer stripete av regn. De presser seg mot ruten og tørker bort dugg med skjorteermet for å få et glimt av bylten som ligger midt i kjørebanen. Jeg har ikke på meg regntøy, bare en møkkete olabukse og en tynn genser med påskriften

"Always Remember That You Are Unique. Just Like Everybody Else"

En kvinne skriker hysterisk. En mann med mobiltelefon snur seg bort fra vinden. Han står med en jakke over hodet for å beskytte telefonen mot været.

"Jeg står på ring 3 under Sinsenkrysset! Det er en som har hoppet! Nei, hun er død som en sild! Hva i helvete mener du med Om jeg er sikker!?"

Mannen tar telefonen fra øret et øyelikk, og stirrer vantro fra den til liket. De utvidede pupillene hans tyder på at han er i ferd med å gå i sjokk.

"Visst faen er jeg sikker, hjernemassen hennes er i ferd med å renne ut i grøfta for helvete!"

Oljeblandet vann renner sakte forbi, mens en milliard regndråper eksploderer mot asfalten og spruter opp i ansiktet mitt. En liten jente på kanskje fem år står og ser på meg. Hun har på seg en liten rød jakke og matchende skjørt. Under skjørtet stikker et par strømpekledde ben ned i grønne og rosa støvler. Hun holder en teddybjørn mot brystet.

Det lyse håret er allerede klistret til hodet hennes, og regnet renner i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun blunker unna vanndråpene uten å ense dem, og ingen rundt henne enser at hun står der. Ingen har merket at bakdøren i stasjonsvognen står oppe. Ingen har merket at Lise ikke lenger sitter fastspent i barnestolen.

Lise slipper teddybjørnen. Tiden stopper. Verden holder pusten. En milliard regndråper og en teddybjørn henger et øyeblikk stille i luften, før tiden bestemmer seg for å tildele oss nok et sekund. En milliard regndråper og en teddybjørn treffer asfalten samtidig som jeg blir revet ut av kroppen min med et rykk.

Endelig fri!

Jeg løftes opp, og stiger så raskt opp mot himmelen at regndråpene fordamper i det de treffer meg. Regnet passerer meg så raskt at de tegnes som vertikale tegneseriestreker mot himmelen. Under meg skimtes en liten skikkelse iført grønne og rosa støvler, en klissvåt teddybjørn og kroppen til en død jente.

Lise skriker.